Hverdag

Innerst inne vet du det er galt.

Men enkelte ganger er det lettere å overse.Det er bare en del av hverdagen nå. Lovnader i hyttåpine. Tomme unnskyldninger. Vet du hva det kalles? Manipulasjon. De samme ordene, om og om igjen. Men ingen endring. Eller så vrir vi å vrenger på det, til det plutselig er jeg som er gått av hengslene.»Ser du ikke at jeg prøver, det blir aldri godt nok for deg» Jeg vet det så altfor godt. Men jeg er sliten. Så dagen for å bryte ut er ikke der riktig ennå. Kanskje den aldri kommer.

Psykisk nedbrutt. Kanskje jeg ikke er verdt mer. Han sier han elsker meg. Og han gjør alt for meg. Det minner han meg stadig på. Og jeg er enig. Det er stortsett ikke en ting jeg ikke kan be om, uten at han leverer. Bortsett fra trygghet.

Men hvor viktig er egentlig det i det store bildet. Og hvor trygg er jeg egentlig hvis jeg går. Jeg sier da i fra meg tak over hodet. Transport. Økonomi. Hunden min. Da er det bare meg. Og er jeg nok? Jeg har mer enn mesteparten. Og det minner de meg stadig på.

Han vasker, lager mat, snekrer, tjener penger som jeg kan bruke. Han sier stortsett aldri nei til meg, og er ikke den verste å hvile øynene på. Nei. Kanskje det er bare jeg som overreagerer. Sinnet er vell kanskje ikke så ille. Det er ikke akkurat som han slår meg. Så jeg må kanskje bare jobbe med min egen trygghet. Det er sikkert pga barndommen min at jeg er overmeg sensitiv. Og alle sier det jo, han forguder meg. Sier aldri et vondt ord. Så kanskje det er jeg som missforstår. Kanskje kjærlighet og trygghet er to separate ting.

Både mine foreldre, venner og tilfeldige folk på gaten sa jeg har skutt gullfuglen.

Jeg tar meg selv noen ganger i å starte en diskusjon, for å få kvoten fyllt. En liten krangel, så vet jeg at vi er ferdige for i dag. Da kan det være stille resten av kvelden. For da har du lovt å forandre deg. Og det varer gjerne en halv dag.

Kanskje trygghet ikke ligger for meg i dette livet. Er det en lærdom i det? Eller er jeg rett og slett for svak. Oppbrukt kanskje. Ferdig med å kjempe for meg. For uansett hvor høyt jeg roper, så viser det seg gang på gang at det er bare jeg som lytter. Så kanskje foreldrene mine hadde rett. Tullsinne..