Smerte

Jeg tror spørsmålet oftes stillt, er hvorfor så mye smerte.

Tvilen til høyere makter næres nok også av denne diskusjonen.

Hvis vi tar bort religion og bruker ordet gud for å ha noe å henvende til. Hvorfor ville en kjærlig gud gjøre dette mot sin skapelse. Hvis vi alle er skapt i hans bilde, hvorfor påfører han oss så mye smerte. Hvis han er allmektig, hvorfor svarer han ikke mine bønner.

Sorg og smerte er vanskelige ting å forholde seg til. Og i hvert fall når vi ikke kan klandre noen. Det er ubehagelige følelser, som ikke har noen umiddelbar lindring. Derfor vil vi kvitte oss med det så fort som overhodet mulig.

I min erfaring er det i dette øyeblikket jeg jobber mest. Hodet går på høygir med alt jeg vet, alt jeg kan og alt jeg ikke har forsøkt. For å klare å roe systemet på et eller annet vis.

Og der tror jeg svaret ligger.

Vi lærer raskere med det negative. For det har som regel større konsekvenser enn det positive. Og det går gjerne på både ditt fysiske og psykiske velvære.

Hvis du er på jakt etter mat, men gjør en blemme som koster deg middagen. Da må du legge deg sulten. Den følelsen er noe du ikke vil oppleve igjen, så dagen etter vil du gjøre det annerledes. Helt til du finner noe som funker.

Vi blir belønnet med det positive, som en mett mage. Vi lærer av det negative. Å det du lærer sitter lengst inne. Du kan glemme et kompliment du fikk for 20 år siden, men du har vel ikke glemt den ene bakken du snublet i, som satt deg ut av spill i 2 uker. Der vil du bestandig være litt mer forsiktig.

Kanskje en tynn metafor for noe så komplekst. Men jeg tror nok det er en mening med alt. Og vi blir hørt av våre på andre siden. Men de kommer når vi trenger det, ikke når vi ønsker.

Det er aldri så vondt at det ikke er godt for noe.