Den beste tiden på året.
Frokost for de kongelige. En gave på morgenen til oss hver. Tegnefilmer. Kaos inne på badet der alle skulle gjøre seg klar for kirken.
Forventningene for dagen og dagene som kommer, kunne selv ikke Ebenezer scrooge legge demper på.
I tradisjons tro ble juleevangeliet lest opp før maten fikk finnføtter å gå på.
Barna sitter å rister på setet, for ingen kan gå fra bordet før alle er ferdig å spise. De voksne brukte å gjerne litt ekstra tid på dette herremåltidet.
Så er det tid for resten av presangene. Det snødde inne av papiret som dekket overdåden. For det var aldri mangel på gaver. Som regel var det også akkurat det som sto på ønskelisten.
Men mat og gaver tar slutt. Døgnet har bare 24 timer og tiden går.
Kvelden må engang melde sin ankomst, og alt som følger med.
Vi får være lengre våken enn normalt, det er jo tross alt ferie. Så vi sitter der å spiser litt mer godteri, ser en film og studerer de nye lekene.
De voksne snakker og ler i bakgrunnen. Litt mer høylytt for hver time som går. Før tilslutt barna kjenner igjen det ustøe ganglaget og endrede toneleiet, klumpen i magen som tilsier at nå venter senga.
Vi går ut av stuen, bare litt for seint denne gang. For rundt hjørnet kommer mamma med den nye mobiltelefon. Hun prøver å finne ut av alle funksjoner, men pappa vil hjelpe til.
Slutt å vær så helvettes vanskelig. La meg se på den.
Han tar tak i armen hennes og prøver å ta mobilen, men hun gjør motstand.
Så smeller det.
Blodet spruter oppover glasset på mellomgansdøren, det fosser ut av den allerede skjeve nesen hennes.
Jeg kjenner to armer som tar tak rundt meg og rykker til bakover. Min søster som tvinger meg opp trappen da jeg selv blir lammet av situasjonen. For hun hadde levd litt lengere, lært litt mer. Hun visste at tryggeste plass var vekk fra denne episoden.
Siste kommentarer