Når jeg tenker tilbake på min barndom, så kommer det fram både godt og vondt.

Mest vond. For i de fleste tilfeller, av en eller annen grunn, klarer det negative å overskygge det positive.

Jeg tror det kommer tilbake til instinkt.

For som de fleste dyr, lærer vi å overleve av oss selv eller andre. Å gjøre samme «feil» på nytt er uaktuelt. For når du opplever noe negativt har det som regel større konsekvenser enn det positive, om det går på din fysiske eller psykiske vellvære.

For å sette det på spissen, uten for mye rot. Hvis du er på jakt etter mat, men gjør en blemme som koster deg middagen. Da må du legge deg sulten. Den følelsen er noe du ikke vil oppleve igjen, så dagen etter vil du gjøre det annerledes. Helt til du finner noe som funker.

Vi blir belønnet med det positive, som en mett mage eller å ikke gå på kjeften. Vi lærer av det negative. Å det du lærer sitter lengst inne. Du kan glemme et kompliment du fikk for 20 år siden, men du har vel ikke glemt den ene bakken du snublet i, som satt deg ut av spill i 2 uker. Der vil du bestandig være litt mer forsiktig.

Når jeg hører på musikk er det country.

Det finnes en melodi og tekst for hver stemningsleie eller følelse.

Min favoritt er Johnny cash.

Jeg hører selvfølgelig på annen musikk og, blant annet pink, også en stor favoritt. Det er henne jeg vil bli når jeg blir stor, eller gifte meg med hvis jeg får en midtlivskrise å blir lesbisk. Men hovedsaklig country.

I dag skulle jeg inn på spotify for å lete etter en sang, så ser jeg at mannen min har lagt til egen spilleliste merket forkjellig.

Når jeg trykker på den, går jeg inn i god tro om at det er forskjellig country, kanskje en eller annen Øystein sunde låt. Men nei..

Der ligger det imagine dragons.

Hjertet mitt hamrer, jeg smaker blodet og jeg blir alt for varm. Kroppen går inn i en lettere panikkmodus og jeg er klar til å flykte her fra.

For enkelte er det helt uforståelig at noen kan reagere sånn over noe så enkelt som en spilleliste.

Men mine tanker er, hvorfor hører han på den musikken? Jeg trodde vi var enig om at dette var et country hus, der vi bare hørte heste rap. Er det noe han vil fortelle meg med den nye musikksmaken sin? Jeg trodde han likte country. Er han på vei til å finne sin nye identitet? Vokser han fra meg? Er det nå bare et spørsmål om tid før jeg møter han i døra med koffertene pakket? Jeg visste jeg ikke skulle knyttet meg for mye til en person, de bare sårer deg, lyver eller dør likevel. Jeg må rømme før jeg føler på følelsene mine, før jeg husker at jeg elsker han. Før det blir for vanskelig å dra.

Det er noen av tankene jeg sitter igjen med. Men selvfølgelig ikke deler med mannen min, mesteparten av tiden ihvertfall.