«Du kan jo ikke være en god mor.

Hvordan vet du hva du skal gi en annen når du ikke har opplevd det selv?

Du som ikke har hatt stabilitet, trygghet og kjærlighet. Hvordan skal du videreføre det?»

Jeg vet hva jeg manglet. Ennå den dag i dag kjenner jeg på en tomhet.

Jeg husker hva jeg hørte, følte og tenkte. Jeg vet hva som skremte meg, hva som manglet.

Det er ingen problem å gi omsorgen man ikke fikk, når det ligger så latent hva som skulle vært.

Jeg snakker til mine barn på en måte de forstår. En ærlighet som ikke skremmer.

Det finnes alltid en forklaring når de ønsker det.

Jeg sier unnskyld hvis jeg har vært irritert eller sint. Noen ganger gråter jeg og forteller at det er faktisk greit. Jeg hjelper til med lekser og leker teselskap.

Jeg har rimelige grenser og setter foten ned på en bestemt måte, uten at det skaper frykt. Jeg gir forståelse for deres problemer, og lærer de rett fra galt. Jeg klemmer og synger sanger, forteller at jeg elsker dem hver dag. Til månen og tilbake. Jeg lar de bake med meg uten å miste tålmodigheten.

Selvfølgelig finnes det dårlige dager, der jeg kunne spist tapeten av veggen. Men jeg er oppegående nok til å gå ut for å telle til ti.

Noen blir hva de opplevde, men noen lærte å.

Jeg skulle overnatte hos bestemor som mange ganger før.

Noen ganger gikk det bra, andre ikke fullt så bra. Hun hadde mye traumer å slite med selv, men var av den eldre garde. Så det ble hansket med så godt det lot seg gjøre. Ofte med alkohol for å fortrenge og sette følelsene på avstand.

Hun drakk daglig de store plastflaskene med mackøl, men det var noe hun ikke reagerte på.

Kvelden kom og hun ordnet kveldsmat til meg, så satt vi i sofaen å så på pacific blue. Det var vår serie.

Jeg sovnet på sofaen som jeg brukte.

Når jeg våknet var det akkurat begynt å bli lyst ute.

Det var mer bråk enn det brukte å være.

Hun slamret med noen skuffer og skap. Snakket med seg selv, kjeftet og bannet.

Jeg kjente igjen lukten av brennevin, så jeg lot som jeg sov. Ventet på at hun skulle gå ut av stuen.

For jeg hadde lært at når tyngre varer var inne i bildet, uansett om det var her eller der, så var det best å gjemme seg.

Da hun gikk inn på kjøkkenet listet jeg meg ut i gangen og fikk på meg skoene. Så begynte jeg å gå den 4 km lange veien hjem.

Et barn trenger voksne.

Det er noe de vet, kanskje ikke bevisst, men det ligger i vår natur.

Det er ikke bare menneske, men pattedyr generelt.

Vi trenger de som er eldre, de som har levd lengre. For å vise oss hvor vi har ly, hvordan vi skaffer mat og hvordan vi beskytter oss.

Så kan du se for deg et barn som gråter. Å hver gang det gråter, blir det feks oversett eller får beskjed om å gå på rommet sitt.

«Slutt med det tullet, vi vil ikke være med deg hvis du skal være sånn.»

Dette skaper stress, å hjernen liker ikke å være stresset. Den er laget for å skape løsninger på problemene for å slippe dette. Så hvis ingen vil være med meg når jeg gråter, hva gjør jeg da? For jeg trenger disse menneske for å overleve.

Da prøver vi å smile, kanskje le. Jo det funket. «Det er så mye bedre å være med deg når du er blid.»

Da har hjernen laget et løsning på problemet. Eneste problemet er at det vi lærer når vi er ung, er fundamentet for resten av livet.

Da kan du ende opp med sånne som meg. En som smiler når alt gjør vondt, begynner å le når man egentlig vil gråte. Slår upassende vitser på de dårligste tidspunkt. Løper rundt som jokern.

Av og til venter jeg bare på at det skal klikke helt. At det blir likt slutten av filmen til Joaquin phoenix. Eller at alt slipper ut på samtidig og jeg ender som Harley quinn.

Vet ikke helt hva som er best.

Karakterene jeg har spillt er mange.

Om det var for å ikke miste ansikt, eller for å beskytte meg selv eller andre.

For bare svake mennesker viser hva de føler. Å jeg er ikke svak.

Noen ganger pga tankene av å ikke være berettiget mine følelser. For det er så mye annet faensmakt her i verden, at andre har det verre. Så hvorfor skal jeg føle noe for spilt melk. Det er jo bare å tørke opp sølet og gå videre.

Rundt folk var jeg den som sang høyest. Hjalp til selv om jeg egentlig trengte hjelp selv, hørte på problemene og hadde bestandig gode råd. Jeg sa i fra til de det gjaldt, hvis de hadde såret mine. Jeg var morsom og hadde bestandig tid, hvis ikke laget jeg tid. Jeg tok vare på hus og hjem, barn og gjorde ærend.

Jeg var den som aldri sa nei, å ble sint på de som klarte det.

Jeg var den sterkeste. Den stae, den som aldri trengte å stoppe opp. Den som kjørte på natten for å finne min mor. Den eneste som kunne roe henne ned, når hun havnet i en psykose pga rusen. Jeg kunne tåle alt og ikke la noe gå inn på meg.

På jobb var jeg den som lærte raskere enn de fleste. Overrasket alle med at en jente kunne gjøre akkurat dette. Jeg løftet like mye, jobbet like lenge, var akkurat like tøff i kjeften og fleipet om andre kvinnfolk.

Jeg mistet meg selv, visste ikke hvem min person var lengre, hvem jeg var innerst inne.

De dagene jeg hadde tid, så ble følelsene for mye, tankene for bråketet.

Så jeg løp på fjellet og syklet milevis.

Hadde jeg meldt meg på iditarod, så er jeg sikker på at min hund kunnet trukket sleden alene og allikevel vunnet. Jeg kunne ikke stoppe, jeg kunne ikke føle på sinnet, angsten, sorgen, skammen eller frustrasjon. Jeg turte selv ikke kjenne på noe form for glede. Jeg var sikker på at da var det over, at jeg ikke ville klare å leve videre.

Så jeg stoppet ikke. Ikke engang da kroppen sa nok. Så jeg besvimte, gang på gang

Vi er laget for å kjempe eller flykte.

Når jeg aldri stoppet, så var det kroppen min som fortsatte å kjempe, jeg kunne klare alt. Bare jeg fortsatte å flykte fra følelsene. Jeg gikk med t skjorte i 20 minus, autopiloten slo inn og hjertet gikk som Dave grohl på trommer.

Men det er bare så som så hvor lenge det går. Vi er ikke laget for å være helt oppe hele tiden. Vi må hvile, lade batteriene, være fysisk klar til neste gang vi må kjempe eller flykte. Det er instinktivt, biologisk.

Så når man ikke lytter til signalene, tar hjernen over for å beskytte seg selv. Du besvimer. Du spiller død.

For hvis du aldri stopper, hvis «faren» aldri går over, så gjør kroppen det den kan for å overleve. For innerst inne vil vi ikke dø før tiden er inne.

Det er lov å vise svakhet, vise følelser. Det er lov å si at i dag trenger jeg tid til meg. For vi takler alle ting på vår måte, og din psyke er akkurat like viktig som andres. Hvorfor skal jeg sette meg selv til siden? Hvorfor kan ikke jeg være litt egoistisk? Hvordan skal du fortsette å være der for dine hvis du ikke er her selv? Å hvem skal ta vare på deg?

Det er en grunn til at du skal ta på din egen maske i flyet før du hjelper andre.

Overaktivering; kjemp eller flykt.

Anspent, uro, rastløs, utålmodig, vaktsom.

Overfølsom, irritasjon, sinne, gråt, høy puls.

Konsentrasjonsproblemer, stivne i frykt.

Problemer med å sovne eller våkne flere ganger på natten.

Underaktivering; spille dø.

Deprimert, mangel på glede og livslyst.

Klarer ikke bevege seg, tenke, føle.

Intens tretthet, søvnig, konsentrasjonsvansker.

Dissosiaserer, mister seg selv med feks du kan høre med ikke svare. Du vil gå men klarer ikke å sette den

Konsentrasjonsvansker er noe jeg til daglig strever med.

Jeg kan vite hva jeg skal, men klarer ikke planlegge dagen. Handlelister er et stort problem.

Jeg kan stå i kjøleskapet å stirre i flere minutter. Jeg ser jo hva som er der og hva som mangler, men det vil liksom ikke feste seg helt. Når det endelig sitter, så er det like fort glemt når man skal skrive det ned. Å etter et helt spetakkel med å lage faensmakten, så glemmer jeg listen hjemme.

Jeg kan snakke med folk, og glemme midt setning hva jeg skulle si. Eller så kan noen snakke til meg, men jeg registrerer det ikke.

Spør noen meg om jeg kan hente noe, gjøre noe eller har gjort noe, så kan jeg svare uten å egentlig ha fått med meg samtalen.

I dag har jeg blitt enig med meg selv iallefall 4 ganger om hva det blir til middag, men jeg husker det ikke i gjerningsøyeblikket.

Huske på avtaler uten å skrive de ned, ha 7 alarmer på tlf, rød tråd rundt alle fingre og en mann som minner meg på. Det er bare å glemme.

Jeg kan spy i fra meg det som faller meg inn og gjøre ting som jeg vet kanskje ikke går helt bra. For man glemmer folkeskikken og at ting kan gjøre vondt.

Noe må leses flere gang, og en film må kanskje googles etterpå for å forstå handlingen.

Jeg kan fylle hundmat i vannskålen og legge nøklene i klesskapet.

Å når det er snakk om at jeg skal prøve å lage en halvt fornuftig side her inne, nei. Noen ganger må jeg faktisk gi opp. For jeg vil jo at du skal forstå meg, at ting gir mening.

Men er ikke grammatikken, sammenhengen og punktumet der det skal være, bær med meg.

Konsentrasjon min er ikke med, den vil feks tenke på den satans myggen som summer rundt ørene. Hvor mye det klør i den neste uken og hvordan jeg skal få sove. Men sove er jo egentlig et slit det og. For når man sover, våkner man annenhver time pga mareritt eller at det er for varmt. Eller for kaldt. Hva skjer på tven nå? Når begynte dette programmet? Hva spiste vi til middag i dag, har vi spist? Jeg er egentlig litt sulten nå. Se den søte apen. Jeg vil ha en ape, men syntes de skal få bo i jungelen der de hører hjemme. Ikke i en bleie i mitt hus. Hvis de vil kaste bæsj så må de jo få lov til det. Den gangen jeg sugde meg fast i halsen på mannen min i søvne. Eller den gangen jeg lagde telt med dynen. De som sier drømmer er oppsummering av dagens hendelser må jo ha røyket sokkene til Bob marley. Jo jeg er sulten. Hva skulle jeg skrive om?

Konsentrasjonen vår er den som filtrerer vekk unødvendig informasjon, en nødvendig ting for å fungere normalt i hverdagen. Å min forsvant sammen med Amelia earhart.

Vi hadde et godt forhold. Jeg følte meg trygg med han.

En typisk beskyttende storebror, terget meg mye som de gjør.

Men som han bestandig sa, det er oss to mot verden. Ingenting skal noen gang få skje med deg, for jeg skal passe på.

Alle gutter måtte godkjennes av han.

Jeg var flyttet inn i min egen leilighet for første gang. Så det krevde selvfølgelig innflyttningsfest.

Han brukte kvelden på å legge ann på min venninne, noe som jeg var vant med.

Det begynnte det å bli passe sent, folk ville ut på byen. Men jeg hadde drukket for mye å var passe kvalm.

De gikk ut, og jeg så han kle på seg skoene. Han spurte etter kondomer. Jeg pekte opp på skapet og gikk inn på rommet.

Det tok ikke lang tid før jeg sovnet, etter mye hardt arbeid med flytting, jobb og fest, så var jeg passe utslitt.

Jeg våknet med følelsen av at noe trengte inn i meg. Tankene suste gjennom hodet. Jeg kunne se signalene seile gjennom nervebanene.

Jeg hadde lyst å løpe, skrike, gjøre noe. Men jeg var lammet av skrekk. Kroppen min fungerte ikke. Eneste som samarbeidet var smertesignalene.

Jeg lå på siden og så ikke hvem det var. Så registrerte jeg en gjenkjennelig lukt.

En blanding mellom svette, grease og parfyme. En lukt jeg hadde kjent altfor ofte. En lukt som skulle beskytte meg og aldri gjøre meg noe.

Det føltes ut som det aldri skulle ta slutt. Jeg hadde lyst å gråte, men selv ikke det gikk. Ikke en eneste tåre kom ut.

Hvor trang du er, sier han.

Når han var ferdig, hørte jeg kondomen som ble tatt av, knyttet igjen. Jeg kjente det med hele kroppen når han reiste seg fra sengen og gikk ut. Smellet fra utgangsdøren som ristet gjennom meg. Jeg hørte lyden fra søppelboksen og når han kastet opp på utsiden. Alle mine sanser var skjerpet. Men jeg kunne ennå ikke røre meg. Jeg lå i duften etter han og ventet på at noe skulle reagere.

Etter det sov jeg bare på sofaen. Jeg klarte ikke gå på jobb, så jeg fikk sparken.

Nå hadde jeg ikke inntekt, så jeg måtte flytte.

Min far var i utlandet på jakt etter nye kvinner og gammel alkohol.

Min mor hadde fått beskjed av mannfolkene i livet mitt at jeg ikke ville ha noe med henne å gjøre. At hun ikke fikk komme på døren å mase på meg.

Jeg fikk beskjed om at hvis hun ville ha noe med meg å gjøre, så hadde hun kommet for lengst. Jeg måtte legge min tillitt til den eneste som brydde seg, den eneste som stilte opp for meg. For jeg var for stor bry til at noen andre skulle orke.

Så han flyttet meg inn til han.

Neste gang hadde han, noen venner av han og jeg vært ute på byen. Kvelden kom da alt stengte, og vi dro hjem.

Jeg hadde drukket en øl.

Når vi kom hjem, så spiste jeg, pusset tenner og så film. Ventet på at han skulle gå først å legge seg.

Selv om jeg var engstelig, trodde jeg at det var trygt. For konen hans og barna lå jo i samme hus.

Jeg var sliten og kunne endelig gå i seng. Men jeg fikk ikke sove, tårene sprengte på. Jeg lå med ryggen mot døren da jeg hørte håndtaket. Kroppen knyttet seg, gråten stoppet og jeg var lammet på nytt.

Etter det klarte jeg aldri mer å sove når han var i samme hus.

Natten tilbrakte jeg på bensinstasjon. Han som jobbet der var en bekjent, så jeg fikk sitte der å lese tegneserier og drikke kaffe.

Når broren min dro på jobb om morgenen, kunne jeg legge meg.

Jeg bodde der en god stund, vasket opp etter dem og tok vare på barna når de hadde andre ting å gjøre.

Han var notorisk utro mot konen sin, med venninner og innleide barnevakter.

Han kommenterte ofte hvordan kona så ut etter fødsel, å sammenlignet henne med andre og meg. Hvordan en kropp skal være, hvor ofte man skal barbere leggene og hvordan bryster kan se ut. Så jeg begynte å spise. Mye. I håp om at jeg skulle bli mindre «tiltrekkende» i hans øyne. I håp om at han skulle finne meg motbydelig nok til å la meg være. Burger og is, brus og godteri. Men jeg klarte ikke å legge på meg.

Det var her jeg utviklet min andre spiseforstyrrelse. Når minnene blir for pågående, hiver jeg innpå som at det står om liv eller død.

Jeg fikk ofte i oppgave å dekke over utroskapen for han. Det var det minste jeg kunne gjøre siden jeg fikk bo der. For jeg måtte huske på at ingen ville ha noe med meg å gjøre, å tok ikke han vare på meg var jeg hjem og familieløs.

Da han fant ut at han skulle bli tattovør, var jeg prøvekanin. Det kostet mye slit, smerte og penger for å dekke over.

Den dagen jeg endelig kom meg ut derifra, trodde jeg det var over. Frykten som holdt tak over livet mitt kunne ta seg en bolle.

Mine foreldre fant sammen igjen og vi flyttet til hjembygden. Mange, mange mil fra han.

Men han ville ikke være alene, han ville å hjem.

Hele verden min raste sammen når jeg måtte hjelpe han å konen flytte inn i nytt hus. Et hus bare 10 minutter unna meg.

Men nå bodde jeg hos mine foreldre. Han hadde respekt for dem, der måtte jeg være trygg.

En dag var han på kaffebesøk, jeg kjente følelsen av sinne, sorg og håpløshet bygget seg opp. Så jeg gikk ned på rommet mitt og spilte serier på pcen. En liten time gikk og skrittene i trappen kom nærmere og nærmere.

Jeg lå å lyttet, håpet på lyden av en utgangsdør. Men der sto han, inne på rommet mitt.

Hva ser du på?

Han legger seg bakom meg i sengen.

Dette skjer ikke. Følelsen av lammelse kom tilbake, frykten steg. Jeg kjente en hånd på hoften min.

Ikke vet jeg hva som skjedde, men denne gang klarte jeg å reise meg. Denne gangen løp jeg ut.

Etter det fikk jeg være i fred.

Men det skulle ta mange år før jeg klarte å si noe høyt.

For det var ingen som ville spørre når jeg hadde grått, ingen som lurte på hvorfor jeg var så trøtt. Ingen som tenkte marerittene kunne komme av noe underliggende.

Med skammen og ønske om å ikke legge mer vekt på mine nærmeste, forble jeg stille.

Tankene om at det var min feil var der lenge. Om at det måtte være noe jeg gjorde galt, kanskje for at jeg ikke sa noe, så mente han det var greit. Jeg kjempet ikke i mot, så teknisk sett er det ikke voldtekt. At jeg ikke fortjente bedre.

Jeg følte meg aldri ren. Ofte dusjet jeg to gang om dagen, skrubbet meg til blods. Vasket meg både utvendig og innvendig.

Det er fort gjort å klandre seg selv, uansett hvilken måte det skjedde på. Men i bunn og grunn er det ikke din feil.

Du skal ikke sitte med en byrde for andre sine synder. Skammen er ikke din å bære.

Det kjennes ut som du skal dø.

Svetten renner, hjertet banker, kroppen rister kanskje. Det kan være nummenhet eller prikking på varierte kroppsdeler. Det kjennes ut som hvertfall halve staten av texas hviler på brystet. Som at kroppen skal kollapse på seg selv. Pusten blir overfladisk og man tror man kveles. Du kan bli svimmel, kvalm og selv ikke brennende lava kunne varmet deg opp igjen. Det føles kanskje til og med som at alt er uvirkelig.

Gratulerer, du har fått panikkanfall.

Det trenger ikke være alle ovennevnte symptomer, men det kjennes ut som det varer i flere timer. Selv om det bare går få minutt.

Det er kjemp eller flukt sensoren din som tar overhånd og går som Jessie combs på speed.

Det trenger ikke være noen åpenbar grunn til at den går av, men mest sannsynlig en underliggende årsak som du ikke har full kontroll på.

Dette er noe jeg skulle likt å lært hos helse norge.

Misforstå meg rett, du får høre at det er mulig. Men mange sitter så langt inne i læreboken, at de glemmer når de prater med et menneske. Glemmer at ikke alle kan alt. De snakker om de forskjellige reaksjonene, men glemmer å fortelle om hvordan du skal gjenkjenne og takle de.

Jeg fikk mitt første panikkanfall når jeg kjørte hjem fra hytten. Som vanlig sang jeg med radioen, da jeg hørte absolutt ingen fornuft som kom ut av min munn. Jeg prøvde å synge videre, men fortsatte med bare svada. Tankene gikk paniskt og jeg lurte på hva i den innerste gudforlatte plass er det som skjer nå.

Jeg klarte å bryte bilen i grøften før hele kroppen begynte å skjelve ukontrollert.

Nå dør jeg, prate smile løfte, ingenting går. Dette må være tia eller slag. Jeg satt limt i setet, i noe som virket uendelig. Tilslutt fikk jeg plukket opp tlf og ringt 113. Jeg fikk ennå ikke til å prate mye fornuft, ja, nei og plassen jeg var på kom ut. De spurte om jeg hadde noen diagnoser fra før. Jeg kavet frem cptsd. Ok, da ringer vi mannen din så kommer han å henter deg, ta en tur til legevakten sånn i tilfelle. Men det er nok bare et panikkanfall.

Jeg satt i 20 minutter å ventet på at mannen min skulle komme. Jeg valtret i følelsen av redsel og være unnværlig.

Når han endelig kom, var jeg kommet såpass mye til meg selv igjen at jeg var blitt forbannet. Sint for at de var så rolig, når jeg trodde jeg skulle dø. Irritert over at jeg ikke visste hva som foregikk, for at de bare la på tlf. Barbarisk for at mannen min trodde han skulle få hjelpe meg.

Jeg visste jo ikke om han kom bare for at amk hadde ringt, eller for at han egentlig ville. Kanskje han ville tro at jeg var avhengig av andre, svak, eller gud forby, at jeg trodde jeg betydde noe i denne verden.

Så jeg kjørte til legevakten selv.

Da jeg kom dit ble jeg snudd i døren. Går det bra nå? Ja da trenger du ikke komme inn, vi har for mye å gjøre. Ring legen i morgen hvis det blir verre.

Den dagen du forteller om hva som skjedde, å måten du opplevde det på. Så feier psykologen det vekk. For det står jo i læreboken deres. Det står jo at det er normalt og ikke farlig. Det er ikke så nøye om du trodde du skulle synge ditt siste vers.

Enkelte ganger kan du tro du er på vei til å ta kveld, at dette er siste stopp før permanent opphold på anstalt kombinert med lobotomi.

Her kan du prøve å huske på, at så lenge du kan spørre om du er på vei til å bli sinnsvak i gjerningsøyeblikket, er du mest sannsynlig ikke det. For de som virkelig har slagsie, vet ikke det selv. Alt de sier, tenker å gjør er ren bevisst fakta for dem.

Du kan jo selvfølgelig ta samme rute som meg, tenke at du spør om du er på vei ut i feil ende, for å overbevise andre at her går det enda bra. Men egentlig skulle du vært innlagt med paragraf 14 for lengst.

Men som regel går det bra, til og med jeg kommer over de tankene.

Jeg var rundt 4 år da jeg gikk inn i et av mine første minner.

Hun bodde bare 200 meter i fra vårt hus, så jeg gikk ofte dit selv.

Det er et lite, ganske koselig hus. Med preg av en gammel dame som bor der. Det er rent og ryddig, som det bestandig var. Lukten er en blanding mellom grønnsåpe og mackøl, de store plastflaskene de solgte før. 

Kjæresten hennes sitter å sover i sofaen, så jeg går videre inn for å lete etter henne.

Jeg er på vei ned til vaskerommet, men stopper øverst i trappen. For den er ikke der lengre. Trinnene er ødelagt, og bestemor ligger på gulvet i kjelleren.

Her blir minnet litt forvrengt, for jeg ser noen blåmerker og noe blod, men klarer ikke helt å plassere nøyaktig hvor.

Når jeg kjenner etter så ble jeg ikke skremt.

Men jeg kjenner på den dårlige samvittigheten, for jeg klarer ikke å huske om jeg sa det til noen. 

Minnet slutter med at jeg tar i utgangsdøren. 

En del av hverdagen, å aldri vite hva jeg kom hjem til. Hvordan humør han hadde denne dagen.

Mim far hadde en vanskelig oppvekst. Der han var både fri for mat på bordet, bodde i fosterhjem og fryktet for livet.

Og vi fikk bestandig høre det.

Misforstå meg rett, det er forferdelig å tenke på hvordan det var for han. Men det er ikke rett at et barn eller dine voksne barn skal måtte høre om det annen hver dag. At det skal bli brukt mot noen for å få viljen sin.

For humørsvingningene hans i kombinasjon dårlig samvittighet var for mye å bære, så man bærer på det ennå den dag i dag.

Var han oppegående, så arbeidet han og var stortsett aldri hjemme. Han festet og slåss.

Det var div konkurranser med feks min onkel. Hvem vinner i håndbak, hvem kan løfte mest. Hvem kan drikke den store kannen med hjemmebrent fortest. Det var mye historier om hvor mange man nesten hadde drept, hvor lenge det kunne jobbes i slengen. Alle plasser han hadde vært, alt han kunne og hvor mye han hadde sett.

Han kjøpte motorsykler og båter, biler og nye møbler, hund, katt og hest.

Når han var deprimert, fikk vi å høre det samme. Men denne gangen for at vi skulle være lakei. For han orket ikke å reise seg.

«Hent meg et glass vann, jeg har jobbet så mye. Jeg sliter hver dag for å holde mat på bordet, så det er det minste du kan gjøre. Jeg må få siste rest av maten for jeg er mannen i huset.

Når jeg var liten hadde vi aldri nok mat. Vi kokte suppe på spiker, så jeg fortjener mesteparten av kjøttet nå. Jeg må få resten av lørdagsgodtet for jeg fikk aldri sånt. Husk hvor sliten jeg er, hva jeg gjør for dere.»

Så begynnte han å selge, motorsykler og båter, biler og møbler, hunden hadde rømt, katten var blitt syk og hesten skulle tilbake til sin eier.

En gang hadde jeg veldig vondt i magen, jeg følte meg feberfull og var ikke klar for skolen.

Min far kom inn på soverommet å spurte hvorfor jeg ikke var dratt. Jeg forklarte han og fikk et «normalt» svar tilbake.

«Vet du hva jeg har gjennomgått for at du skal få gå på skolen. Vet du at når jeg var liten måtte jeg ofte jobbe i stedet for å gå på skole. Når jeg dro måtte jeg bo der en uke i slengen. Og andre levde på lapskaus når jeg spiste en tørr skive med brunost, uten smør.

Jeg måtte med båt i et helvettes uvær. Men selv det var bedre enn å være hjemme, for der måtte jeg rømme til naboen, for svigerfaren min ville ta livet av meg.

Har jeg virkelig sviktet så mye som far, at du ikke kan høre etter nå? Jeg kan like gjerne gå å henge meg hvis det skal være på dette viset.»

Andre dager gikk det ut over utseende. For kvinner skal kle seg, oppføre seg og presentere seg på en viss måte.

Det skal ikke være tattoveringer. De skal være tynn, ha langt hår og store bryst. De skal bo på kjøkkenet å ta vare på barn og mann.

De må ikke vokse for mye når de er gravid. Og det må ikke vises på kroppen når barnet er ute. Mannen får gjøre som han vil og kvinnen skal lystre. Det er greit å være utro, for ingen klarer seg uten han.

Hører ikke konen etter så reiser man til utlandet, finner et nytt kvinnfolk og blir der til hun har lært. Hjelper ikke det så er det juling ute å går.

Dette lærte vi fra tale og iaktta.

Hvis jeg var alene med han, fikk jeg som regel det jeg pekte på. For tort og svie, dårlig samvittighet og for at det ikke skulle være for mye spørsmål.

Vi spiste ofte is og han spiste bestandig opp sin først. Jeg var som regel halvveis igjennom min da skyldfølelse slo inn. For han som ikke hadde hatt noe måtte få mer. Så jeg tilbydde restene og sa jeg var mett. Hver gang tok han gladelig i mot.

Jeg kunne heller ikke si noe om at jeg ble mobbet, om at jeg havnet i slåsskamper. Om at de dro meg i håret og spyttet på meg i bussen. For jeg kunne ikke legge mer problemer hans vei. Han som hadde så mye å slite med.

I senere tid har jeg jobbet mye. Helst med ting som ikke er typisk for damer. Jeg har stått på, ikke tillatt meg å være syk, grått på vei hjem for at kroppen skalv.

Jeg lot ikke andre hjelpe til.

Jeg skulle løfte, skru, sage og finne ut av ting selv. Jeg kunne ikke vise svakhet, for jeg var akkurat like bra som mannfolkene. Jeg tok tattoveringer og var tøffere enn tøffest. Jeg forklarte og viste bilder av mine bragder til han.

Jeg fikk tilbake at han ville gjort det på en annen måte, bedre, at jeg nå måtte slutte med det tullet. Finne meg mer passende arbeid. Nå begynte jeg å få for mye muskler, og det er ikke pent på damer.

Jeg ble utmattet.

Når jeg har mine verste dager så vekser maten i munnen på meg. Jeg tvinger meg til å spise for å holde meg sunn, men det er minimalt som vil ned.

Jeg hører han i bakhodet. Pass på hva du fører i deg, husk at ingen vil være med en stor person. mannen vil ikke ha noen som ser sånn ut, han har lov å finne noe annet da.

Det kommer stort sett hånd i hånd med cptsd.

Når du er inne i feks en folkemengde, så har du ikke kontroll. Menneske har ikke 360 graders syn. Vi går bare rundt i en boble og forventer at alt går bra, at ingenting skal skje.

Vi er jo tross alt på toppen av næringskjeden.

Du gjør det du skal. Tar en kjapp lunsj på kafè, handler ukeshandelen, eller kjøper nye klær til skolestart. Du tar tryggheten for gitt.

Når rammene var utrygg. Om ustabilitet var normalen. Hvis du ser for deg innventar som knuses, om lyden er høyere enn 60 db. Kanskje folk som kommer flygende gjennom døren. Evt at du blir å få deg en på nedre tanngard uten særskilt grunn. Da blir hverdagsbildet litt forvrengt.

Du føler deg ikke trygg lengre, forventer et helvette rundt neste sving. Klarer ikke å puste hvis det er for tett. Du må ha en fluktvei klar.

Jeg klarer å handle ukeshandelen. Gå på kafé, handle klær. Men jeg må vite hvor jeg kan løpe hvis det skulle skje noe. Jeg må ha en rømningsplan.

Jeg kan å få panikk hvis jeg kjører gjennom tunneler eller er i en heis. For det er ingen plass å dra.

Mest sannsynlig går det bra, men amygdala står i full givakt. Den husker alle gangene jeg ikke kom meg vekk, og sier gjerne i fra hvis den tror det skjer på nytt.

På restaurant er aldri ryggen min mot utgangen eller vindu. Jeg må vite hvem som passerer. Hvem som kommer inn. Om det er trygt.

Jeg er surikaten som bestandig har vakt.

Hjernen lærer av sine «feil» og liker ikke å være stresset. Så jeg studerer folk, og zoomer ofte ut.

Jeg betrakter andre til jeg finner noe som er betryggende, noe som tilsier at de ikke skal gjøre meg noe. Om det er smilet, øynene, en tattovering. Måten de står på, eller klærne som minner deg om noe bekvemt. Noe som hjernen kjenner til og som ikke utgjør en fare.

Det er ingen som kan se på meg og si at jeg lider av agorafobi. Man tilpasser seg hvis man vil. Frykten er der, men du kan leve med den.