Litt stiv og støl er vel normalt, men dette kan ikke være riktig?

Når jeg våkner på morgenen reagerer hele kroppen med et ramaskrik uten like.

Den oppfører seg som en drittunge og alle bevegelser gjennomføres med en voldsom protest.

Alt gjør vondt og leddene knaser. Musklene har ikke slappet av i natt heller, så hodeverken presser på. Snur jeg nakken for langt, registrere jeg lyden av havsus og et gammelt modem.

Tungen er presset så langt opp i ganen at jeg snart kan smake hjernen. Skuldrene har vært anspent så lenge at jeg rett og slett har glemt hvordan man senker dem.

Kramper i ryggen som minner om voksesmerter. Melkesyre i armer og bein av å lage en kopp te. Kronisk influensa følelse i kroppen og stressrelatert herpes utbrudd i nesen annen hver mnd.

Allergisk reaksjon på tattoveringer, uttørket hud og utslett som får legen til å klø seg i hodet.

Andpusten av å gå på toalettet og en fot som av og til bare føler for å ikke være med.

Tennene mine har absolutt sett sine beste dager. Anstrengte kjever, gnissing og hormoner i konstant bevegelse har tæret på det som er.

Håndledd og knær føler seg utelatt og melder sin ankomst med en betennelse.

I tillegg samler det seg knuter under skulderbladene, som noen ganger strammer til så pusten blir slått ut av meg.

Jeg er bestandig trøtt og nært beslektet mr freeze. Så fremst det ikke holder meg i livet, så får det minimalt av blodet som er i omløp.

Som nå, det er 24 grader inne. Det sprengfyres i ovnen, varmeelementene er på, jeg ligger under pleddet og ser etter tegn til koldbrann.

Selv om det bare er mentalt sett, går det fysiskt utover kroppen.

Sjalusi kan være en stor del av det daglige regime mitt.

Tankene går og irritasjonen vokser.

Sinnet over redselen for svik og følelsen som aldri vil gi seg.

Det er en selvfølge hvis man vokser opp med utroskap og dobbeltspill, at du blir en «smule» mistenksom i voksen alder.

Far og mor, bror og søster, onkel og tante. Om det var pga av kjedsomhet, dårlig butikk hjemme eller for å ta igjen. Det var uansett mer vanlig enn kaffekoppen på morgenen.

Jeg vet at min mann elsker meg, og velger selv hver dag å være her. Men min amylgada går på overtid. Og selv om jeg klarer å overstyre den et øyeblikk, så har den flere teknikker enn houdini.

Jeg vet at hvis han ville dra, ville det ikke nytte med snøfokk i helvette for å endre det. Så hvorfor legge energi i det. Det er jo faktiskt veldig lite man kan gjøre med det, annet enn å gjenskape filmen misery. Men tror Kathy bates leverer en bedre rolle der.

Sjalusi er følelsen som går på høygir når du er redd for å miste noe. Og misforstå meg riktig, så skal jeg prøve å ordlegge meg så det ikke blir feil.

Det er ikke direkte mannen min jeg er redd for å miste, men alt det han representerer. (Og det han representerer er det han består av, derfor er jeg redd for å miste han.)

Han er stabiliteten og tryggheten som jeg aldri har opplevd før. Det motsatte av alt jeg trodde eksisterte. Det jeg ikke visste jeg trengte.

Så jo, jeg vil bestandig være sjalu når det kommer til han. Barna og dyrene mine med. Alt som kan finne på å true den tilværelsen jeg er mest avhengig av, det er noe jeg vil reagere på. På den ene eller andre måten. Uavhengig om jeg kan endre utkommet.

En gang gikk vi hånd i hånd på kjøpesenteret. Jeg freste faktisk til et annet kvinnfolk.

Men det er ikke bare det motsatte kjønn. Jeg blir å misunnelig hvis jobben ser han mer enn meg.

Jeg kan holde det meste av utbrudd og tankekjør for meg selv. Men jeg snakker med mannen min om det og. De dagene jeg trenger det lille ekstra så ber jeg om det. Hadde jeg ikke kunnet det, så hadde tryggheten vært oppskrytt.

Det territorielle i meg vil alltid ha et ønske om å markere reviret mitt, kunne jeg tisset på dem uten at det ble rart så hadde jeg gjort det. (Se, jeg har grenser jeg og.)

Jeg er så sliten, så fryktelig sliten.

Mentalt sett og fysiskt.

Føttene mine har vanskeligheter med å bære meg. Armen verker når jeg løfter på kaffekoppen. Lungene mine får aldri nok luft.

En hodepine som ikke gir seg, kvalmebølger av for lite søvn. Tårene holder på å sprenge klar bane igjennom kanalene.

Jeg er så veldig sliten.

Jeg vil at noe skal hjelpe. Jeg vil ikke fortsette med disse tankene. Men det eneste som finnes er verktøy. For arbeidet må egentlig gjøres selv. Jeg må jo bare snu min egen tankegang.

Men hvordan gjør jeg det når dere er så jævla mye mer høylytt enn meg.

Jeg roper hold kjeft! Av all min makt.

Men dere skriker høyere, hvem faen tror du at du er?!

Jeg skrur musikken på fullt. Men ingenting overdøver tidligere kritikere. Roten er for sterk.

Jeg er så virkelig sliten.

Når natten kommer er jeg ikke lengre redd for å sovne. Jeg vet hva som venter, så hvorfor kjempe i mot. Jeg trenger en pause fra den evige krigen. La marerittene komme, minne meg på alle mulige måter noen kan såre meg på. Minne meg på at jeg aldri blir nok. Minne meg på at de som sier noe annet lyver.

Jeg våkner i panikk, men klarer ikke mer. Jeg legger meg igjen, for hvorfor stå opp. Det er like bråkete i hodet uansett. La meg bare hvile i 10 minutter.

Jeg ber til gud, la meg slippe. En stille stund er alt jeg vil ha. Alt jeg trenger. Vær så snill.

Jeg er så enormt sliten.

Oppgitt, frustrert, nedbrutt, nummen. Jeg vil bare ha fred. Så jeg roper ut, kom med det! Er det alt du har?! Kom med tankene, marerittene, overanalysering, katastrofetankene, you name it. Alt i en perfekt bølge. Jeg kan takle det. Så lenge det blir fred etterpå.

Jeg prøver å smile, late som at jeg ikke lytter. Jeg prøver å ikke la det gå inn på meg. Jeg prøver å slippe deg inn. Men det er vanskelig å tro på din stemme, når du sier jeg er verdt det. For du har bare en. I mellomtiden står 20 andre på det indre øret mitt å roper BULLSHIT!

Jeg prøver å ikke skyve noen vekk. Men når jeg gir oppmerksomheten til de andre, så blir det noen øyeblikk med ro. Ingen å krangle med. Ingen som skriker til meg.

Så de gangene jeg må slippe dem til, er de gangene jeg ikke makter. Jeg må be deg ta til fornuft, be deg om å høre stemmene. Be deg om å forlate meg. Jeg gjør det som er mulig for å skremme deg vekk. For akkurat her og nå er jeg så desperat etter å dempe spetaklet, at alt av logikk får vente.

Jeg er bare så utrolig sliten.

Men kan du be de reise til helvette. Kan du være røsten min, bare en stund. Bare et minutt. Så jeg kan legge ned skjoldet, hvile bare litt. Så skal jeg fortsette å slåss. For din del. Bare gi meg litt mer tid. Jeg vet du og er sliten, men jeg skal vinne kampen til slutt.

Jeg er bare så uhyre sliten.

Hvis man vokser opp med lite kontroll over eget liv. Eller prøver så godt man kan å ta vare på andre til minimalt eller ingen nytte. Da kan du utvikle et kontrollbehov.

Du vil prøve så godt du kan å administrere hver minste detalj i hverdagen. Kanskje prøve å styre en hendelse i en spesiell rettning, eller vite hva som skjer til et hvert tidspunkt.

Noen kan kanskje og bli manipulative.

Jeg lærte at man ikke kunne stole på andre lengre enn man kunne kaste dem. Så jeg begynte å kontrollere livet mitt.

Andre satt opp vegger i mur for å holde folk vekke. Jeg bygget først me dobbel 8″, etterfulgt av leca, isolasjon nok til å holde ute eksplosjon av Krakatau, med lekter til både innervegger og gipsplater. Jeg skulle aldri forvente noe av noen igjen.

De gangene det ikke gikk som jeg ville, de gangene jeg mistet kontrollen. Da ville selv ikke honninggrevlingen lukte på ytterdøren min. Det kunne være rene klær som havnet på gulvet. En kaffeskvett som skvulpet over. En gang skulle jeg vaske bilen min, men kjæresten min tenkte han skulle være grei å begynne uten meg. Det var nesten enden på det kapittelet.

I dag er det ikke så ille.

Jeg har begynt å få kontroll på meg, på hvorfor jeg føler det sånn og hva jeg kan gjøre med det i gjerningsøyeblikket.

Men jeg vil aldri gi kontrollen helt i fra meg, og kravene vil nok bestandig være litt større enn hos de fleste.

Jeg trenger å ha en passe plan på hva som kommer, men ikke nedskrevet til det neste nanosekund.

Har jeg sagt at jeg skal hente noe så må jeg få gjøre det, så fremst jeg ikke gir deg tilgang senere på det privilegium.

Har vi en avtale på at du skal møte opp eller ringe på et avtalt tidspunkt, så gjør det. Omså tekst 4 timer før for å si at du kanskje ikke klarer det på minuttet. Da får jeg omstilt hjernen. Hvis ikke begynner katastrofetankene om 1001 måter du døde på.

Kan du ikke gi meg de små tingene, uavhengig om hvor barnslig, absurd eller latterlig det er for deg. Si det. Ikke sett meg i det hånlige store arbeidet det er å rive min vegg, for å himle på øynene etterpå.

Du kan kalle det personlighetsforstyrret, avvikende, paranoid, egoistisk. Hva i helvette du vil. Jeg kaller det å overleve, beherske min egen hverdag og ikke forsterke resten av symptombildet. For har ikke du gjennomgått og kommet stående ut på andre siden, kan ikke du fortelle meg at det er feil oppførsel.

Jeg velger mine kamper. Jeg er ikke manisk. Og jeg syntes denne lille tingen skal få bli, for fordel til alt det andre jeg holder kjeft om.

Så holder jeg på å vri deg innsiden ut, husk at det er for at jeg bryr meg. For at du er sluppet inn på den andre siden.

Jeg er ikke vanskelig. Jeg forlanger ikke gull og grønne skoger. Jeg er ikke ulogisk. Jeg vil bare ha en viss kontroll over mitt eget liv. Det er du som velger om du vil være en del av det livet.

Det er vanskelig å se en annen vei ut av mørket.

Du er overveldet av tankene. Hendelsen. Marerittene. Kanskje bare ensomheten. Den altoppslukende følelsen av å rett og slett ikke orke et minutt til.

Det finnes ikke et lyspunkt i livet å holde fast ved. Ikke et snev av håp om at det skal bli bedre.

Kanskje dine tanker er blitt til en annen persons stemme. Du har levd så lenge i dypet, uten forståelse fra andre. At det føles ut som hele verden ber deg holde kjeft å bare gjøre det.

Men du mister vel motet der.

Når det kommer til stykket og du faktisk skal gjennomføre det, da er gjerningen for stor.

Du kan sitte med kniven over hovedpulsåren. Tabletter klar i munnen. Nålen mot armen. Du kan stå med sjøvann opp til under nesen. Eller se ned i gapet på det 200 meters stupet med svære steiner i bunnen.

Men så kjenner man hjertet banker i halsen. Du blir skjelven i føttene og en bølge av hete skyller over deg. Kvalmen sniker seg innpå og du kan nesten vri hendene for svette.

Så blir du kanskje sint. Forbannet for at du ikke klarte å renske verden for det søppelet du er. Det er jo ingen som ville merket det uansett, om du ble sporløst forsvunnet, eller stilte deg på hode for å urinere i 57 graders vinkel midt i stonehenge.

Så hvorfor gjør du det bare ikke?

For innerst inne vil ikke de fleste dø. De vil bare slutte å lide. De vil ikke kjenne mer smerte.

Om den opplevelsen kommer fra innsiden eller det fysiske aspektet, så spiller det ingen jævla rolle. Den er like ekte. Like dominerende i det livet den har tatt bolig.

Felles er at man trenger hjelp til å komme ut av det. Om man sier det høyt eller går i stillhet.

Det er ikke en levende sjel her i verden som vil kjenne den steinen i magen. Den som blir tyngre og tyngre, gjør det vanskeliger for hver dag å kna seg selv ut av sengen. Den som er svartere enn vantablack og absorberer 100% av lyset som prøver å komme gjennom.

Jeg ser deg og du er ikke feig, du vil bare ikke ha det vondt.

Selv om store deler av hjelpen svikter, så er det bestandig noen innenfor hver sektor som virkelig bryr seg. Jobben er bare å ikke gi seg før du er der du trenger å være. Ingen spørsmål er for dum.

Det er ditt valg. Og jeg håper du velger å bli.

«Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.»

https://www.helsenorge.no/psykisk-helse/selvmordstanker-og-selvmord/er-du-bekymret-for-noen/

Den beste tiden på året.

Frokost for de kongelige. En gave på morgenen til oss hver. Tegnefilmer. Kaos inne på badet der alle skulle gjøre seg klar for kirken.

Forventningene for dagen og dagene som kommer, kunne selv ikke Ebenezer scrooge legge demper på.

I tradisjons tro ble juleevangeliet lest opp før maten fikk finnføtter å gå på.

Barna sitter å rister på setet, for ingen kan gå fra bordet før alle er ferdig å spise. De voksne brukte å gjerne litt ekstra tid på dette herremåltidet.

Så er det tid for resten av presangene. Det snødde inne av papiret som dekket overdåden. For det var aldri mangel på gaver. Som regel var det også akkurat det som sto på ønskelisten.

Men mat og gaver tar slutt. Døgnet har bare 24 timer og tiden går.

Kvelden må engang melde sin ankomst, og alt som følger med.

Vi får være lengre våken enn normalt, det er jo tross alt ferie. Så vi sitter der å spiser litt mer godteri, ser en film og studerer de nye lekene.

De voksne snakker og ler i bakgrunnen. Litt mer høylytt for hver time som går. Før tilslutt barna kjenner igjen det ustøe ganglaget og endrede toneleiet, klumpen i magen som tilsier at nå venter senga.

Vi går ut av stuen, bare litt for seint denne gang. For rundt hjørnet kommer mamma med den nye mobiltelefon. Hun prøver å finne ut av alle funksjoner, men pappa vil hjelpe til.

Slutt å vær så helvettes vanskelig. La meg se på den.

Han tar tak i armen hennes og prøver å ta mobilen, men hun gjør motstand.

Så smeller det.

Blodet spruter oppover glasset på mellomgansdøren, det fosser ut av den allerede skjeve nesen hennes.

Jeg kjenner to armer som tar tak rundt meg og rykker til bakover. Min søster som tvinger meg opp trappen da jeg selv blir lammet av situasjonen. For hun hadde levd litt lengere, lært litt mer. Hun visste at tryggeste plass var vekk fra denne episoden.

En helt naturlig ting. Så lenge man ikke snakker høyt om det.

Sex og psyken er vel ennå mer tabu.

For har du et forvrengt forhold til denne handlingen, så må vi fokusere på det. Eller helst overse det, håpe at det fikser seg selv. Sex er en såpass normal ting, det burde ikke komme noe i veien for å utøve denne bevegelsen. Da er det din feil, det er jo tross alt du som sliter med det?

Det er «normalt» at parneren reagerer på en av to måter, hvis du tillater det. Han/hun later som ingenting og gjør sitt, uten hensyn til ditt velvære. Uten å forsikre seg om du faktisk trives, uten å ville lese deg godt nok til å faktisk høre om stønnet er ekte. Eller om du etterligner den amorøse skilpadden du så på animal planet tidligere i dag. Metode to så blir du en skjør porselendukke som er limt i skjøten minst 4 ganger igjennom de siste 200 årene. Går det bra? Sikker? Vi kan stoppe. Du trenger ikke gjøre dette for min del. Jeg skjønner hvis det er for mye. Vær så snill å si i fra. Tilslutt er du så oppgitt og sliten av å forsikre den andre, at du egentlig ikke vet selv lengre.

Om folk lever etter utrykket wham bam thank you ma’am, og lar deg ligge der med følelsen av å være like mye verd som en utslitt vasketue. Om du har vokst opp i et hjem der alle var utro. Om du sliter med etterbyrdene av voldtekt.

Det er fryktelig vanskelig å vite hvor man skal begynne for å komme seg ovenpå igjen. (Uheldig ordspill?)

Spesielt siden det er en ting som ikke blir tatt opp hvis man ikke spør. Å kan man spørre? Hvis jeg sliter med sex, får jeg lov til å ønske det da? Det kan jo hende de vil se på meg som en vanskapning, hvis jeg nevner noe slikt etter det jeg har vært igjennom. Det må jo være noe galt hvis jeg ennå har lyster.

Det gjelder ikke alle, men mange har ennå lengsler for hva som kan være. Selv om man ikke har opplevd det selv, kan man ha sett bil scenen i titanic. Eller kanskje man har en fetisj etter noe litt mer heftig som i crank. Ikke skal jeg dømme.

Uansett begjær, er det noe alle bør få oppleve.

Men det viktigste er å akseptere og bli kjent med egen kropp. Du må bli trygg på egene bevegelser og hender før andre rører ved deg. Du må finne ut hva du liker. Hvordan du ønsker andre skal opptre.

Har du arrvev, vaginisme, eller sliter med å få ereksjon feks. Så finnes det utallige artikler, spesialiserte leger, leketøy og personer som har gjennomgått det før deg. Men du må huske å kreve din egen nytelse. Å det trenger ikke bestandig være med penetrerende sex. Mesteparten kan få en heftig opplevelse gjennom andre metoder, så lenge man har tryggheten og tiden med seg.

Noen handler med å aldri ha sex igjen. Dette er å helt ok. Så lenge det er et bevisst valg og ikke pga redsel. For til syvende og sist er det du som skal kommer seirende ut av situasjonen.

Det er og viktig å huske på at noen reagerer på helt andre måter igjen. Også helt vanlig. Ordet seksuell selvskading blir gjerne brukt. Du kan tro du ikke fortjener annet enn å bli brukt for andres velbehag. Kanskje tror du det er eneste måte andre vil like deg på. Eller at du har noe å bevise. Det kan være mange grunner. Men mønstret er det samme. Du har praktisk talt blitt en nymfoman. Uavhengig må man finne sin egen betydning, sin egen verd. Hvis ikke er det lite sannsynlig at du kommer ut av det.

Finn den egentlige grunnen til at du opptrer på dette viset. Er det traume relatert, blir jeg brukt eller bruker jeg andre? Er dette bare den jeg er? Går det utover livsstilen jeg vil ha, nyter jeg det på en frisk måte?

Kommunikasjon er nok uansett desidert det viktigste. Det kan være tøffe tider flere år etterpå, der man får et tilbakeslag. Kanskje får du en ettervirkning. Snakk om det, få det ut av systemet, men vær ikke nervøs for å prøve igjen.

Man kan gå ut døren en dag å føle seg som en million.

Fornøyd med klærne og kroppen. Kanskje håret ligger akkurat som det skal. Gleden bryter igjennom og du bare må smile til deg selv i speilet.

Denne dagen må bare bli bra. Denne følelsen kan ingen ta fra meg.

Men jo.

Jeg kan legge en demper på meg. Jeg kan ødelegge en perfekt dag. Jeg kan la det gå inn på meg.

Du kan se det når ansiktsuttrykket forsvinner. Når latteren stilner. Når blikket glir vekk og kroppsspråket blir erstattet med en slags tomhet.

Den tunge tåken brer seg som en dyne over meg, og jeg er fanget i min egen personlige shitstorm.

Sinnstilstanden av å ikke være god nok kommer krypende.

Det kan være en sang på radioen som minner om en situasjon. En reklame på tv’en der en person minner om en annen. Et værskifte. En lyd. Uavhengig av hva som fremprovoserer, så er utfallet det samme. Tankene eller kroppen som hinter til den gangen du ikke følte deg god nok.

Så begynner det å spinne ut av kontroll.

Hvorfor orket jeg å prøve i dag. Sminken kunne jeg vært foruten, klærne hadde sittet bedre på noen andre. Alt er bortkastet på meg allikevel. Se hvordan jeg ser ut. Hva er poenget, hvem tror jeg at jeg er. Hvem prøver jeg egentlig å lure.

Nei! Det er ikke greit. Hvorfor skal jeg rakke ned på meg selv? Det er vell mange nok som har gjort det fra før. Jeg fortjener ikke det. Hvem skal heie på meg hvis ikke jeg gjør det.

Nei jeg jobber ikke, men jeg har vell for faen jobbet nok for både meg og deg. Jeg har løpt fjorten runder rundt Usain bolt for å tilfredsstille andre. Nå er jeg sliten å fortjener å hvile, fortjener å fokusere på meg.

Nei jeg har ikke vært med i miss norway. Men det er ingen som ligner på meg, ingen som har mitt smil, mine øyne eller min utstråling. Jeg er egentlig veldig pen. Pluss at jeg kan bygge mitt eget hus og slakte min egen mat. Hvor mange kvinnfolk kan gjøre det uten å ødelegge sminken?

Nei jeg har ikke vært en helgen hele mitt liv. Men jeg har lært av mine feil, vokst sammen med alderen min. Jeg vil aldri bli Albert einstein eller medlem av mensa, men jeg er fortsatt rimelig smart.

Ja jeg har kanskje en diagnose, men jeg som menneske stopper ikke bak bokstavene cptsd. Jeg er ikke en levende lærebok for hvordan ting ikke skal gjøres.

For jeg er hjelpsom og nevenyttig. Sta og forståelsesfull. Proppet av kunnskap og innehar mye empati.

Jeg er en dyktig mamma og en veldig god venninne. En høvelig kokk og baker. Jeg kan sy, male, snekre, skape det jeg vil.

Så ja, jeg er bedre en god nok.

Ikke er jeg vanskelig å hvile øynene på heller.

Selvfølgelig er det de dagene jeg har behov for at mannen lager en flashmob. Eller tar frem boomboxen i klassisk say anything stil. Men jeg kan som oftest være min egen romantisk klisje.

Ordet mareritt stammer fra mare.

En skikkelse fra norrøn mytologi og folketro. Maren blir beskrevet som en kvelerdemon, en som terroriserer dyr og folk som sover. I senere tid er det blitt brukt for å beskrive noen som maser.

Jeg sleit en god del med mareritt. Om barn jeg ikke kunne redde, tsunamier og forskjellige måter jeg døde. Ganske rett frem å tyde.

Men det gjør de ikke mindre ekkel av den grunn. Uansett hvor mye jeg skjønner når jeg våkner, så er det fortsatt alt for livlig når det pågår.

Hjertebank, svette, sinne, redsel. Ofte kunne jeg våkne av min egen gråt.

Spesiellt en drøm gikk på repeat. En drøm jeg kan huske helt tilbake til barndommen.

Jeg går rundt i en bygning. Det kunne bytte på å være skole, sykehus eller vanlig hus. Jeg prøver å finne utgangsdøren, men uansett hvordan dør jeg velger, havner jeg i en trapp. Og uansett hvilket trinn jeg tar, går det bare nedover. Jeg havner i en kjeller tatt ut av en skrekkfilm. Malingen flasser av murveggene. Lysene blinker. Jeg føler det er noen som følger etter meg. Det er ukomfortable lyder, og utallige dører. Febrilskt forsøker jeg å komme meg bort. Jeg er så redd at jeg vil gråte. Men uansett hvor hardt jeg prøver, så havner jeg alltid i samme gang. Med samme dør forran meg. Den banker å rister. Og jeg hører et monster og hyl på andre siden. Jeg stiller meg med ryggen mot døren, og føttene mot den andre veggen. Bruker all min makt for å holde det som er der på innsiden, og ber fader vår. For nå er jeg sikker på at jeg skal dø.

Jeg våkner med tårer. Kjeven min verker over å ha bitt tennene sammen, og jeg har blodansamling på innsiden av hånden etter å ha strammet knyttnevene.

Jeg drømte samme drøm i så mange år. Og enkelte ganger var jeg så nervøs for å sovne at angsten tok meg, og jeg kunne få panikkanfall.

I senere tid, etter både psykolog og hypnoterapi. Så fikk jeg hjelp av mine hjelpere i en meditasjon. Når de mente jeg var klar, tok de meg med til denne bygningen. Jeg bestemte da at jeg ikke skulle være redd, utad iallefall. Jeg åpnet døren, og trommevirvel, tada! Tekstbok traume. Der sto min far å hold mitt indre barn som gissel. Jeg løftet henne opp, ga henne til min hjelper, å forviste min far ut av bygningen. Så tok jeg å svabret gulvet, lukket døren, å satte fyr på bygningen.

Siden har jeg ikke drømt det samme. Nettene mine har vært roligere, (bortsett fra at de døde er blitt mer høylytte) og jeg dissosierer ikke lengre.

Men i natt, med tankene om denne bygningen så langt bort som overhodet mulig. Så står jeg plutselig i gamle trakter igjen. Her har mine hjelpere altså vært å slukket brannen, og hengt presseninger opp der dørene skulle vært.

Jeg visste at alt ikke var prosessert, og jeg mirakuløst «kurert». Men jeg var liksom ikke helt klar for mer skyggearbeid riktig ennå. Hele plassen gir meg angst nevrose, og det eneste jeg gleder meg til er å våkne.

Noen mareritt kan forsvinne, med å få forståelse og kontroll på visse aspekter i livet. Men så er det som ikke kan fikses, det du ikke kan gjøre noe med. De tingene som blir liggende som en mare.

Du som bestandig er der.

Du som tar meg i mot, uansett hvilken etasje jeg hopper fra.

Har jeg en dårlig dag så er det som regel deg det går utover.

Du kan bite i fra deg du og, men du klarer aldri å nå mitt nivå.

Så her sitter vi. Pga deg. For hadde ikke du vært her for oss begge, så hadde det aldri fungert.

Du er min stødigste stein. Min sjelvenn, i fortid, i dette liv og i framtiden.

Du som har lyst til å skjønne meg, selv om du noen ganger ikke kan gjøre annet enn å riste på hodet.

For jeg vet hvor vanskelig, sta, kranglete, komplisert, ubalansert og umedgjørlig jeg kan være.

Men du klarer selv i de vanskeligste tilfellene å la meg se meg igjennom dine øyne.

Enkelte ganger kan jeg tenke at det må være noe feil med deg, siden du pakker ut av mine kofferter, og ennå er her. Men du klarer å se igjennom tåken, selv når pålandsvinden treffer. Å det vil jeg være evig takknemlig for. For et liv uten deg kjære, er ikke verdt det.

Ja, jeg kan vri sinne, tårer og snørr ut av deg, men jeg ville bokstavelig talt vridd nakken av noen andre for din skyld.

Min omsorgsfulle, snille, problemløsende, sære, barnslige, trygge, søte, kreative, smarte, morsomme, kjekke, pene, positive, skjønne, nydelige, ufattelig sexy ektemannen min. (Som å er helt ubeskrivelig fantastisk bak soveromsdøren (pga meg) )