2019 fikk jeg diagsone ME.

To veldig store bokstaver.

Cptsd, agorofobi, dissosiasjon og unnvikende personlighetsforstyrrelse.. Alle mange bokstaver, men alle ting jeg kunne kontrollere.

Som katastrofetenker og «hypokonder», så nevnte jeg mine tanker til legen. Men det skulle ta et år på datoen, med div tester, før hun spurte meg om jeg visste hva ME var.

Jeg tenkte mitt, og ba henne forklare. For du lærer fort hvem du må stryke med hårene.

Det skulle ta mange år med skyggearbeid, for til syvende og slutt, akseptere meg selv. For det er som regeln tanken om deg selv, igjennom alle andre, som gjør at du føler deg mindreverdig.

En autoimmun sykdom som ingen ser.

Det er jo bare å ta seg sammen, alle føler det slikt på et viss tidspunkt. Alle er litt slitne iblant. Det er jo bare å tenke positivt. Energi avler energi, du må bare ut å gå.

Du føler på latskapen som alle ser, du føler på skam, du føler på mindreverd.

Energitilpassning og ny diett. Det er ingen kur, og forsåvidt ingen råd eller veilledning som passer for alle.

Enkelte dager kan man sove 7 timer, enkelte dager trenger man 15-23 timer.

Frykten som går i mot alt man har lært ang kropp og fysikk. Frykten for statistikken.

Nå var det noe jeg ikke kunne kontrollere, nå var det stopp.

I alle år hadde jeg prøvd å unngå mine tanker, men nå hadde jeg ikke noe valg. Uavhengig av hvor hardt jeg forsøkte, så kom jeg meg ikke opp av sengen. Uansett hvor mye jeg ville, kunne jeg ikke engang løfte kaffekoppen.

Jeg var tvungen til å sitte i egene tanker, egene følelser, kjempe mot egene demoner som jeg i så lang tid hadde forsøkt å rømme fra.

Jeg hørte mine nærmeste som minnet meg på hvor lite jeg var verdt, og denne gangen kunne jeg ikke engang forsøke å motbevise dem.

Alle mine svar som tidligere hadde fungert, var til ingen nytte. Så jeg leste meg opp. Og trente meg opp. Jeg begynte å jogge i det små, til jeg klarte mer og mer. For å så ta et steg for mye, å ramle tilbake.

Jeg skjønnte ikke hva som var grunnlaget, det var vell andre enn meg som drev mer rovdrift. Men uansett diskusjon med andre siden, så ble det ike bedre.

Jeg banket og dro meg selv i alle rettninger. For dette kunne vell ikke være noen andre sin skyld enn min. Og at jeg ikke ble bedre, så klart måtte det være noe feil med meg.

Til slutt måtte aksepten ta sin plass, og jeg måtte ta et etterlengtet hensyn til meg selv.

I en god stund har det gått bra. Jeg fikk en hensikt med livet tross alt, og det spirituelle har holdt mål. Men i kveld gikk vi ut. En god middag med bedre folk, og en tur på den lokale puben for å nyte det som anses som anstendige toner. Jeg tar en kald, og danser med mannen min. Han blir litt for kaldt, og innser ikke at jeg har nådd min grense.

Men det er greit. For jeg er flink. Jeg kjenner han, og kan si stopp. Til en eldre mann spør om jeg vil danse. Selvfølgelig sier jeg ja. Og jeg danser som at norske talenter observerer.

Etter dansen, så føler jeg på en sorg. En sorg jeg ikke har kjent på lenge. En sorg over å være andpusten. Over å føle meg utslitt, over å føle meg utilstrekkelig.

Etter alt arbeidet, etter alle disse årene, så skal dette igjen komme til overflaten nå?

Jeg tar halen mellom beina, og går til hotellrommet alene.

Det er aldri så vondt at det ikke er godt for noe.

Når man har det passe turbulent, så er det vell gjerne normalt å sette spørsmål ved ting.

Gjerne i forhold til religion.

For det er lettere å holde en fakkel for håpet hvis du har en tro å lene deg på.

Det er mye å velge i, og mange tolkninger, men lite svar. Spørsmålene om hvorfor ting var som de var, og spesielt hvorfor meg, eller når det skulle ende. De var vanskelig å forholde seg til, og livet i seg selv, nesten verre. Men uansett hvor mye man forsøker å overse, å bare leve, så er det nesten som en primitiv følelse inni seg selv. En følelse av at uvitenheten, og at alt blir som det skal, ikke holder stand. Vi diskuterer, mediterer og forsker, for viss vi finner ut at alt er forgjeves, hva da? Uten en tro og et håp, vil vi miste troen på menneskeheten i seg selv? Kanskje uten en frykt eller et håp for etterlivet, vil vi da forholde oss til de etiske reglene? Hva om dette var alt?

Jeg sleit lenge med å finne min vei. Jeg var innom alle religioner, og fant mye likheter mellom de, men jeg kunne ikke forholde meg til en. For uansett hvor mange svar jeg fant, så satt jeg fortsatt igjen med spørsmål. Og ja, stortsett alle religioner sier du skal følge reglene, så får du svarene når du kommer hjem. Men det satt ikke rett hos meg.

Så dukket det spirituelle opp. Det alternative som jeg egentlig aldri hadde utforsket, for i min oppvekst var det svart magi.

Jo mer jeg leste og mediterte, jo mer ga alt mening. Jeg satt ikke lengre med spørsmål, for jeg fikk svar på alt. Jeg hadde ikke lengre et sinne, bare følelsen av å være tilfredsstillt. Jeg ble klarere til sinns, og kroppen min kjentes generelt lettere.

Men jeg måtte finne min egen vei. For innenfor det spirituelle er det og mange veier å gå. Jeg tror fortsatt på det gode i bibelen, men jeg tror ikke på helvette. Det er kun noe menneskets ego lager her på jorden.

Jeg vet vi velger lærdommen vi trenger, og livet som vi må leve for å lære den. Jeg vet at vi får hjelpen og veiledning vi trenger, når vi trenger den.

Jeg vet jeg har fått med meg evnen til å hjelpe andre på sin vei, via healing og mediumskap.

Jeg tror ikke på spøkelser, klebeånder eller onde ånder, men lavere former av vibrasjoner, og sjeler som har behov for større lærdom.

Jeg tror på gud, jesus og englene. Jeg tror på hjelpere, tidligere og neste liv. Jeg tror på moder jord og jeg tror på menneskeheten.

Hva er egentlig kjærlighet?

Da tenker jeg ikke på begynnelsen, da man spyr regnbuer, og prøver å holde pterodactylene i magen i sjakk.

Selve kurtiseringen og forelskelsen har jeg vel sånn høvelig kontroll på.

Men kjærligheten som får deg til å ytre de tre vakreste eller verste ordene, alt etter hvordan man ser på det, i menneskeheten. Kjærligheten som gjør at man har lyst å slå seg til ro, og holde seg der. Kjærligheten som hindrer deg i å sammenlignes med Lorena bobbitt..

Jeg for min del har alltid vært usikker. For jeg har ikke hatt et forhold i min familie å sett opp til, ei heller noe spesiellt flax selv. Så da gjør man som forventet i psykologi 101. Man tar det man får, og håper på det beste.

Jeg som mange andre, har nok følgt trendene og sett på «må ses titlene». PS, i love you. Casablanca, love actually, armageddon, himym, friends, bridgertons osv. Du får visse forventninger, selv om du fort lærer at det er bare filmtriks.

Ja, hverdagen innhenter deg, og du blir vant til partneren din, tar hverandre for gitt kanskje. Alt kan ikke ses på igjennom en rosenrød linse resten av livet. Så fremst du ikke får spesialtilpassede briller. Date kvelden markeres i kalenderen, for å minne hverandre på å være kjærester. Men akk, følelsen utelates uansett hvor fargeblind man velger å være.

Jeg vet at det finnes en og annen mann som virkelig prøver, mens resten av befolkningen sitter rundt, å hvisker over hans egentlige grunn til å gjøre disse romantiske gester.

Men for oss i a4 sirkelen, med mann, barn og hund. Der damene møtes til en strikk og drikk. Diskusjonen går vell sjeldent i hvem som har den beste mannen. Og istedenfor å høyne kravene, så er vi inneforstått med at alt er som det skal være. Så lenge jeg ikke får meg en trykk 16, og det største problemet mitt er at jeg brukte opp vanishen på det siste bremsesporet i boxeren hans. Ja, da er vell alt på sitt rette.

Jeg forventer herved mer.

Jeg er ikke selv perfekt, men jeg vet hva jeg fortjener. Så for resten av mitt lange liv, her er min vanvittige liste over hva kjærlighet betyr for meg.

En mann som viser forståelse selv om han ikke forstår.

En mann som respekter meg.

En mann som er oppmerksom og genuint ønsker å høre om min dag med. Selv om den bare var hjemme.

En mann som elsker mine barn som sine egene, og skjønner at de kommer før han.

En mann som beskytter meg og forsvarer mine meninger, også til andre.

En mann som ønsker å tilbringe tid med meg, selv om det er bare innenfor mine interesse områder.

En mann som lar meg ha egentid.

En mann som jeg ikke trenger å forklare eller å forsvare meg til.

En mann som viser at han kjenner meg.

En mann som har tålmodighet.

En mann som elsker dyr.

En mann som elsker meg.

En mann som ikke skjemmes over meg.

En mann som kan minne meg på, at det er oss to mot problemet som måtte oppstå.

En mann som ikke bare lytter, men som også hører hva som blir sagt.

En mann som prøver å få meg til å le, og ikke gråte.

En mann som gjør at jeg ønsker å bli den beste versjonen av meg selv.

En mann som ikke har hemmeligheter fra meg, og som lar meg ta egene valg.

En mann som har gentleman tendenser.

En mann som har tro på meg.

Og siden vi allerede er i en fantasi, en mann som ser ut som Jensen ackles.

Noen vil si at som man reder ligger man.

Og det er forsåvidt sant. Jeg har valgt meg selv ut av familien min.

Men det vil ikke si at jeg ikke savner en. Ikke nødvendigvis min tidligere. Men bare en familie. Jeg savner å ha noen å lene meg på. Noen som jeg kan ringe bare fordi.

Jeg har min lille familie, med meg, min mann og mine barn. Og evig takknemlig for de. Men av og til er det ikke nok. Av og til skulle jeg ønske vi hadde noen å dra på julebesøk til, eller besøke en sommerferie. Noen som kunne vært barnevakt en helg eller kveld. Noen som kunne komme innom på en kopp kaffe.

Men jeg har valgt de bort.

Mesteparten er unnskyldt, de er et par meter under jorda. Men det er noen igjen som fortsatt fyller skoene sine.

Men ja, jeg har nok valgt de bort, men i samme øyeblikk valgte jeg og å beholde min selv verd.

Fortrengte minner.

Jeg har lest at man kan forvrenge minner, og til dels lage nye. At hjernen kan lure seg selv. At man kan ta deler og visse aspekter fra det man husker for å sette sammen til et minne. Det er derfor det feks er så viktig med et vitneavhør så snart som mulig etter en hendelse. Nettopp på grunn av at menneskets hukommelse ikke bestandig er like pålitelig.

Sekundærtraumatisering, eller empatiske traumer som jeg kaller dem, er når du påtar deg andre sine traumer. At du kan sette deg inn i en historie som at det er din egen. Dette er noe jeg sliter med. Feks da min mor fortalte meg om hennes barndom, en gang bestefar kom hjem fra havet. Han hadde kommet inn døren som vanlig og åpnet hjembrentsdunken før skoene var parkert. Han gikk inn på kjøkkenet og hadde spurt hva det var til middag. Skinkestek hadde min bestemor svart, og før noen visste ordet av det eskalerte situasjonen til at han hadde prøvd å stappe den frosne steken ned i halsen på henne. For det var absolutt ikke det han ønsket seg. Når min mor fortalte dette kunne jeg spille av hendelsen i midt hodet, bilde for bilde. Jeg kunne kjenne redselen hennes, og jeg fikk ont i kjeven på min bestemors vegne.

Fortrengte minner derimot er ting som har skjedd, som vi har gjort alt for å glemme. Det sto så fint i en psykologi artikkel, at man kan fortrenge minner, og når fortrengningen er fullført, vil det bli en psykisk lidelse. Også noen ganger i film utspillt til schizofreni eller splittet personlighet. Om dette er reelt har jeg ærlig talt ikke lest meg mer opp på, og forsåvidt har jeg ingen interesse for å gjøre det. Jeg kan bare snakke ut fra mine egene erfaringer. Og ift det jeg kan om dissosiasjon ift ptsd, kan man like gjerne kalle det fortrengt.

For noen år tilbake, så bråvåknet jeg en morgen. Av en drøm som virket så alt for kjent. Jeg kunne sverge på at denne drømmen hadde jeg hatt flere ganger som barn. Akkurat samme drøm, ned til hver minste detalj. Men sammenlignet med mine andre mareritt, så føltes ikke dette som en drøm. Det var mer som mine flashbacks. Egentlig nyss det samme som mine flashbacks.

I andre mareritt, selv om det var i forskjellige varianter av mine traumer, så har jeg bestandig visst at det er bare et mareritt. Ja jeg har våknet svett, ja jeg har ropt og skreket, og ja jeg har vært gråtkvalt når jeg våknet. Men jeg har alltid kommet tilbake til nåtid, og klart å skille på de små detaljer.

Men denne drømmen var noe annet. Jeg kunne kjenne det i hele kroppen. Og denne filmen som spilte om og om igjen i hodet mitt ville ikke gi seg. Jeg kjente kvalme, smerte og et ubehag bre seg.

Etter den natten så slapp ikke dette tak, og i ny og ned kommer det tilbake. Om jeg vil eller ikke.

Det er ikke så lenge siden jeg konfronterte min far med det. Utfra reaksjonen hans har jeg fått svar.

Etter det har jeg på en måte følt en lettelse. At jeg kan være sikker på mitt eget sinn, at jeg ikke lager minner. For når alle kjenner apen, og du trodde du var menneske, da kan man tvile på en ting eller to.

Eneste nedturen med dette er nye ting og forholde seg til. Som en leserhistorie i de blå sidene. Det var en dame som hadde sendt inn et minne om overgrep som barn, og hvordan hun endelig fant kjærligheten i voksen alder. Når jeg leste dette kunne jeg kjenne smerten av noen som trenger seg inn uønsket. Men på en ny måte. Jeg kunne kjenne meg selv som et barn igjen nedentil. Jeg kunne kjenne to ting som overhode ikke var proposjonert for hverandre. Jeg kunne høre den ubehagelige, ubeskrivelige lyden. Jeg kunne kjenne hvor tørt det var og hvordan det revnet da noe ikke kunne utvides mer. Jeg kunne kjenne et minne som brast.

Hele energien synker i det du parkerer på yttersiden.

For nå er det ikke lengre bare meg og barna. Nå må jeg begynne å inngå kompromiss i foreldrestilen min. Nå må jeg begynne å megle. Nå må jeg prøve å beholde husfreden nok en gang.

Jeg vet det ikke er min barndom som går på repetisjon. Jeg vet vi er trygg. Jeg vet at det er absolutt ikke så ille som det føles.

Men stemmen bli svakere. Skuldrene blit høyere, og føttene trår på de skjøreste eggeskall.

Du begynner før du har satt sekken fra deg.

Har dere tatt matboksen opp fra sekken? Har dere vasken hendene før middag? Er svømmebagggen tømt i skittentøyet? Hvorfor ligger det sokker på gulvet? Hvorofor er ikke matpakken spist opp?

Det andre spørsmålet er stillt før noen har fått sukk om seg til å svare på det første. Og det føles ut som du er inne til kryssforhør av en ugjerning du ikke visste var gal i første omgang.

Ja, mye har forandret seg siden jeg tok det opp. Men ja, det er mye igjen.

Det er ikke galt at du vil ha struktur. Det er vell heller ikke så veldig galt i måten du sier det på. Men energien din er stresset. Toneleiet er oppgitt. Og du kan prøve å gi meg tvilen til gode.

Kanskje jeg allerede har vært den voksne i dag? Kanskje jeg allerede har minnet barna på sokkene og matboksen. Og kanskje jeg bare ikke fant den siste halve skiven i nista så interessant. Kanskje jeg bare var glad for at hun hadde spist en og en halv skive, og lot det være med det.

For jeg minner deg ofte på å velge dine kamper.

Det kommer nok mye fra min barndom ja. Men vi har vell alle noe som vi ikke gjør helt likt som våre foreldre. Noe vi alle endrer på fra minnet om våre yngre dager.

Men ja, jeg går litt raskere i forsvar for mine egene barn. Jeg har ikke like mange regler, og jeg kan kanskje diskutere mer mot deg enn med deg. Men jeg blir sliten. Litt pga ME, men ja, litt pga at jeg kjemper ennå mot mine egene demoner. Jeg blir nok litt ekstra trass. For hver gang noen andre forteller hva mine barn skal eller ikke, er en gang jeg ikke gjør det. Og da har jeg mistet kontrollen et øyeblikk. Jeg har i det sekundet mistet muligheten til å forme deres barndom på en helt annen måte en min. I akkurat det øyeblikket beskyttet ikke jeg dem godt nok. Og jeg har mislyktes som mor, og igjen sviktet mitt indre barn. Selv om det bare er snakk om en sokk..

Når jeg snakker om å beholde husfreden, er det og en konstant påminnelse for meg om mine foreldre igjen. For selv om du ikke drikker, selv om du ikke slår, så følte jeg ofte på min oppgave om å megle. For nettopp at det ikke skulle bryte ut i krig. Logikken vet at en svett skive med hvitost på en gammel brødskive, ikke vil eskalere til noe i gips og en halv liter blod smurt utover huset. Men i min oppvekst kunne jeg aldri garantere det. Så det foreligger en viss uikkerhet i dag også.

Det er ikke akkurat som at det hjelper at du velger å gjennoppleve din the terrible two’s heller. For jeg vet du ikke hadde det på samme måte. Jeg vet du bare mener godt. Og det er akkurat like mye dine barn.

Jeg vet det stortsett er my way or the highway. Men er det virkelig så farlig?

Jeg er takknemlig.

Takknemlig for å ha tak over hodet og mat i munnen.

Jeg er takknemlig for at helsen er så god som den er, tross alt. Jeg er takknemlig for å ha funnet kjærligheten og for velskapte barn. Jeg er takknemlig for freden i dette landet og campingferiene i sverige.

Men jeg er og takknemlig for det livet jeg har fått leve, og den delen jeg ennå skal igjennom.

Jeg er takknemlig for en usikker barndom. Jeg er takknemlig for en konstant ustabilitet. Jeg er takknemlig for å ha blitt misbrukt. Jeg er takknemlig for alle gangene jeg har følt meg så nedbrutt, at jeg ikke trodde det fantes en dag i morgen.

Jeg har tidligere skreket hvorfor meg. Men i dag velger jeg å smile, og tenke hvorfor ikke.

Jeg er en fast bestemt på at vi ikke får mer enn vi kan takle, og at det absolutt finnes noe vi kan lære av alt. Uavhengig om du står på ene, andre eller godt plantet på sidelinjen av gjerningen. Det er en grunn til at denne situasjonen ble lagt i ditt fang. Og nei, jeg er ikke nødt til å tenke det for å overleve.

Og i mitt tilfelle er jeg takknemlig, for tenk på alt jeg har lært. Alt jeg kan ha vært med på å lære andre. Tenk på alle menneskene og dyr jeg kan føle empati til. Kanskje jeg tilogmed en dag kan hjelpe noen pga mine erfaringer.

Jeg er takknemlig.. Ikke hvert sekund av hver time. Men i det store bildet.

Så takk til alle som har hjulpet meg på min vei i livet, dere er tilgitt. For tilgivelse trenger ikke være en håndsutrekkning for kontakt. Det betyr heller ikke at du ikke lengre føler noe. Og det betyr ikke at det den personen aldri gjorde noe galt. Det betyr bare at du kan slippe sinne, å gå videre for din egen del.

«Å holde på sinne, er som å drikke gift og forvente at noen andre skal dø»

Jeg har mistet meg selv..

Eller har jeg noen gang funnet meg?

I min oppvekst var det ikke plass til å leve, bare å overleve. Og når «roen» falt i voksen alder, så var tiden inne for å overse symptomer, og fortsette å overleve, for det var for vondt å kjenne på. Men jeg kan ikke finne meg selv før jeg har sørget over den jeg aldri fikk være. Hvem nå enn den var.

Så nå sitter jeg her. Bortkommen, sørgende, deprimert, ensom, jeg vet ikke hva man skal kalle det. Men jeg tviler på alle mine valg. Og jeg vet ikke veien videre. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal finne den.

Meditasjon, natur, føle, bare være. Nøkkelord for å finne veien. Men denne gang vil det ikke løsne. Å jeg kjenner sinnet bygger seg opp.

Jeg har mine tanker om framtiden, men om det er den rette sti eller bare redsel vet jeg heller ikke.

Jeg føler ikke at jeg passer inn her, at jeg er på feil plass, feil landsdel, feil yrke, feil hverdag. Jeg kjenner det river inni meg, en coctail av rastløshet og angst. Tidligere har jeg tråkket feil, og ikke kjent forskjellen på hva jeg faktisk vil og hva som er en reaksjon av ptsd-en. At jeg reagerte utifra overaktivering. Og jeg er redd for å gjøre samme feil igjen. Men hvordan skal jeg finne ut om det en sånn eller slik hvis jeg ikke forsøker. Men samtidig er det ikke bare meg det går utover hvis det ikke funker. For jeg har både mann og barn med på lasset. En kjempeflott familie som jeg har klart å lage selv, og som jeg selv føler jeg gjør alt riktig med, og som faktisk ser ut til å ha det veldig bra, og som gjør alt for at jeg skal være lykkelig og. Det er bare det at for øyeblikket kunne jeg vært uten dem, for at for øyeblikket klarer jeg ikke kjenne på hvor høyt jeg elsker dem.

Så hva nå?

Lufte hodet, separasjon eller skilsmisse.

Annenhver ukentlig aktivitet såvidt jeg husker.

Når det oppsto en uenighet av noe slag, så endte det som regel med at min mor og far gikk hver til sitt.

Noen ganger for en dag, noen ganger for noen mnd.

Enten så skaffet en av de et nytt hus i nærheten, eller så reiste min far til et annet land. Noen ganger prøvde det å dekkes over med et kjæledyr, noen ganger med ny stemor/stesøsken. Ikke så nøye, med tanke på at det forsvant like fort som de fant tilbake til hverandre igjen.

Min far likte ikke min tante og onkel, med tanke på en del ting de gjorde. Men samtidig var de en av det tryggeste i livet mitt. For når jeg var der, valgte de bort alt annet.

Etter en krangel, dro min far til Thailand.

Da var det greit for min mor at jeg dro til min tante og onkel. Jeg husker ikke hvor mange dager/uker jeg var der. Men det var lenge nok til at jeg senket garden, og turte å ha det bra.

Jeg husker min far ringte meg en gang der. Og jeg husker min dårlige samvittighet når han spurte om jeg savnet han. Selvfølgelig gjorde jeg det, jeg var og er glad i han til tross for. Men jeg savnet han ikke nok til at han skulle komme hjem. Men jeg sa ja, og jeg sa at jeg skulle ønske han kom hjem, for at han skulle føle seg litt bedre.

Dagene gikk, og jeg koset meg videre i min lille boble.

En dag fortalte tante at det var en overraskelse til meg. Og jeg satte meg i bilen, med tanker om både teltur eller feks ny sykkel.

Minnet fortsetter ved gaten på flyplassen, og min far kommer mot meg. Med verdens største smil og åpne armer. Større skuffelse kommer jeg ikke på i farten. Men dårlig samvittighet triumferer på nytt, så jeg klistrer på meg et større smil og får litt fart under bena, og løper mot han. Så kanske han kunne få kjenne en ro, som jeg nå måtte forlate.

Er du i et forhold?

Er du samboer, forlovet, gift? Har du barn? Leier du eller eier du? Vikariat eller fast jobb? Hva er brutto årsinntekt? Hund? Katt? Er du toro kokk eller legger du «kjærlighet» i maten?

For andre ting interesserer oss vell ikke når vi prater med andre mennesker? Eller er det bare dette vi er oppdratt til å snakke om i frykt for å faktisk bli kjent med noen?

Enn hvis vi bare holdt oss til det enkle og spurte, er du lykkelig? Hva enn det måtte innebære.

Kanskje redselen bare ligger i at noen skal rette dette spørmålet mot oss.

For hva definerer egentlig lykke? Når vet vi at vi er oppriktig glad?

Er det hva vi har, eller føler at vi burde ha? Er det når vi har oppnådd det som vat våre mål i livet? Er det hvor mye vi ler i løpet av en dag? For ærligtalt, mange ganger trekker jeg på smilebåndet blant familie og venner, men er usikker på om det er masken som er formet over mange år. Og mine mål i livet endrer seg år for år, sammen med mine behov, etterhvert som jeg utvikler meg.

Viss du ikke kan noe for å trekke på smilebåndet, da tror jeg du er lykkelig. Hvis du sitter i en tanke, eller ser på omgivelsene dine, og du ikke kan noe annet enn å kjenne på den overveldende gledesfølelsen, at du ikke kan noe annet enn prøve å nå ørene med tennene. Da er du på rett vei.