Når jeg begynte med det spirituelle, skulle jeg vite rubbel og bit.

Jeg mediterte, leste, hørte lydbøker og vlogger. Det var krystaller, pendler, tarot, nymåne og aliens. Astrologer og numerologi, maya kalender og hekser.

Det var så mye informasjon og forskjellige fremgangsmåter, at jeg følte meg nesten nekjempet før jeg begynte.

Så jeg forsøkte å forholde meg til sertifiserte lærere. For tross alt, de forteller jo om kvaliteten du får ved en som er utdannet, og hva som egentlig er rett tankegang.

Jeg gikk mediumkurs og begynte å studere håndbevegelsene i reiki.

Men det sto blokk i stokk.

Var det noe galt med meg? De forteller jo at alle kan øve seg til dette, og det er bare en måte å gjøre det på. Du må ikke hoppe over et trinn i læreboken. Og du kan værtfall ikke øve deg på noen før du har diplomet. Det ville ikke være etisk riktig.

Jeg mediterte så og si hver dag i 3 år, før jeg hadde mitt første syn. Og det var bare farger.

Jeg var overbevisst om at dette var enda en ting jeg ikke hadde gjort meg fortjent til. For jeg fikk ikke til det alle andre fortalte om. Hendene mine ble verken varm eller kald, jeg så ikke ånder på samme vis, og uavhengig av hvor mye jeg ble guidet, så skjedde det ingenting med mitt indre øye.
Så etter en periode med ingen aktivitet, så jeg en forespørsel på en åndelig gruppe. Det var en som ønsket healing for smerte, men ingen andre hadde svart.
Jeg kommenterte at jeg kunne prøve.
Under «seansen» følte jeg ingenting, men fortsatte å snakke til mine hjelpere.
Etter tilbakemeldingen fra denne damen, svarte jeg på flere innlegg. Og alle hadde en positiv opplevelse.

Men den store forandringen kom, etter jeg fikk evakuert en person fra mitt sinn.

Under en meditasjon, så ble jeg hentet av min hjelper, som da mente jeg var klar.
Han hjalp meg kaste ut en som hadde bodd der litt for lenge, vederlagsfritt.
Det løsnet en blokkering, som gjorde at jeg plutselig kunne se og føle. Uten kurs og diplom.

Så selv om denne ble litt lang, skal jeg gjøre en lengre historie kort.

Alle har sin måte å gjøre det på. Og alle ser å opplever forskjellig. Og ikke minst, du er ikke klar før du er klar.

Og du blir å gjøre feil.

For du er 49% sjel og 51% menneske.
Det er ditt høyere selv, sjelen din som mottar informasjon og energi fra himmelen. Men egoet ditt er en del av den menneskelige opplevelsen, og den vil til tider komme i veien. Uansett hvor mye øvelse det ligger bak.

Jeg bommer enda, og kommer mest sannsynlig til å gjøre det resten av mitt liv. Jeg er en tunglært elev, og har et fryktelig sta ego.
Når jeg feks kanaliserer, så kan jeg høre bokstaven K, og så fyller jeg selv inn resten. Da kan jeg si at jeg hører navnet kathrin, men egentlig var navnet kristin. Og da vil selvfølgelig ikke du skjønne hvem jeg mener. For ditt ego fokuserer på den ene detaljen som er gal, og prøver å fylle inn ting som stemmer overens med det.
Og jeg vet jeg føler bånd, så jeg kan feks spørre om din søster er død. Når det i realiteten er en gammel skolevenninne som føltes som en søster, og jeg skulle sagt at jeg følte en søsterlig energi.
Og din søster lever i beste velgående, så du ender med å tro at jeg kanskje har forvekslet mediumskap med schizofreni.

Det bruker også være veldig mange som kommuniserer til meg på en gang. Så noen ganger kan jeg ta inn noe som ikke tilhører deg i det hele tatt. (Dette hjalp vel heller ikke på schizofreni uttalelsen.)

Dette er noe det virker som er vanskeligst for meg å huske, så irrettesett meg gjerne. Men ikke kast bort muligheten for at det faktisk er noen der, hvis 17 andre detaljer, som ingen andre kunne visst faktisk stemmer.

Jeg har å oppdaget at gaven endrer seg til stadighet. Jo mer jeg bruker den, jo mer lærer jeg. Og den utvikler seg i takt med det. Så det er hele tiden noe nytt å ta tak i.

Det er sikkert lett å si at jeg er ute etter å svindle. Lett å kalle det en cold read, at jeg leser kroppspråk og reaksjoner. Eller kanskje jeg har mesiah kompleks. Kanskje det er svarte kunster, og jeg bare ønsker å manipulere en hær til min egen kullt. Tro hva du vil. Jeg har såpass tro selv, at jeg trenger ikke overbevise deg. For å bruke tid å ressurser på å overbevise andre om din mening, er vel kanskje for at du innerst inne ikke tror på deg selv. At du kanskje har behov for at noen er enig med deg, for at du selv ikke skal ramle av vaglepinnen din.

Jeg vet hvor mye healing eller kanalisering betyr for deg. Jeg kjenner igjen følelsen av forventning og nervøsitet. Jeg kjenner sorgen din, og tankene om at dette kanskje bare er bullshit. Jeg vet hvor mye det kan hjelpe, eller hvor skuffet man kan bli. Følelsen av frustrasjon og håpløshet. Eller hvor mye det kan trigge hvis man bruker feile ord. Så jeg vil gjerne takke deg, som legger en sårbar situasjon i mine hender. Som har tålmodighet til meg, og som som velger å være en del av min reise.

Så enden på visen. Er dette kall, du kommer dit tilslutt. Har du ikke lyst å gjøre det på samme måte som de andre, la vær. Gjør en feil eller 214, det er ikke verdens undergang, så lenge du kan innrømme det.

Dette ble kanskje ikke så kort som jeg håpet på.

Vi spirituelle, og forsåvidt vi som menneske, har en viss sympati og empati for andre sjeler.

Og uansett religion, så skal du på sett og vis elske din neste.

Så vi har organisasjoner i hytt og gevær (ja, jeg vet det heter hytt og vær, men ikke her oppe.) Vi stiller opp til dugnad og vi deler spleisen og tenner virtuelle lys, til høyre pekefinger pådrar seg kraftig karpaltunnelsyndrom. Vi syntes synd på, og vi føler med.

Men det er vel kanskje et spytt i havet. Ift hvor mange vi, fra innerste del av hjerteroten, egentlig forakter mer enn oss selv til tider.

For vi kjenner jo alle de personen, som sklir på nypolert skøytebane gjennom livet. De som generelt sett, ikke har en eneste utfordring i hverdagen. De som får alt opplagt på sølvfat, helt fra fostervannet skvises ut av lungene. Og dagens lys treffer dem for første gang. De som har babyer som sover igjennom natten fra første hjertesukk, og den største hodepinen er hvordan farge neste lamborgini skal være.

Innerst inne hater vi dem. Og vi elsker å snakke dritt om gardinlengden deres.

Hvorfor er det så vanskelig å ha medmenneskelighet til de som ikke trenger noe? Er de mindre verd? Er det bare for at vi ser på verden som ekstremt urettferdig. Og kanskje mener alle burde ha Robin Hood som personlig forbilde. Spesielt hvis du gjør det du kan, og de velger å hvile på sine laurbær.

Jeg ser på dette som et hvileliv.

Livet de kom fra eller livet de skal til, har vært, eller vil være såpass hardt. At sjelen deres trenger en pause fra lærdommene. Mulig det er lemlesting. Kanskje er det krig, uavhengig er det store traumer. Og sjelen trenger å komme seg. Emosjonelle sår er et arr sjelen skal leve med, som forplanter seg som visdom. Og det trenger tid til å gro.

Så neste gang du møter den som har alt. Send litt kjærlighet den veien og.

Jeg tror mange romantiserer healing og mediumskap.

For hvis vi får se en kanalisering eller energiarbeid, så får vi og se hvordan det kan endre livet til noen. Vi får se en takknemlighet, som kan måles med lite annet. Her er det noen som gir tilbake det ingen andre kan. En mulighet til å føle sine kjære, en siste gang. Eller en smerte man hadde lært seg å leve med, for det var utenfor legens hender.

Kanskje du ønsker å hjelpe dine nærmeste, eller tror at du kommer tettere på sin søster som gikk bort alt for tidlig. Eller kanskje du bare har et behov for å bli sett på annen måte, og tror den spirituelle veien er den riktige.

Uansett tror jeg mange overser den energi og tidskrevende delen.

Selv er jeg empat. Mesteparten av mitt arbeid går igjennom følelser. Så når jeg kanaliserer, får jeg føle hvilket bånd dere delte. Jeg får føle sorgen du sitter igjen med, og jeg gråter med deg. Jeg får føle sinne, skam, depresjon og avstand. Jeg kan få føle hvordan noen døde, en kraftig hodepine, pustebesvær, et slag. Jeg kan smake og se blod. Når jeg healer, kan jeg få føle blokkeringer, smerter, redsel, voldtekt. Jeg kan høre skrik.

Jeg får besøk om natten, av sjeler som så veldig ønsker å hjelpe deg videre i livet, og som nå «gjemmer» seg på andre siden. For nå har de måtte gå igjennom livet sitt via dine øyne. Men ingen kjenner dem igjen. Så jeg blir sittende med tanker og dårlig samvittighet, for jeg føler gang på gang at jeg ikke gjør nok. Både via kanalisering og healing.

Jeg må forsvare meg til folk som ikke er enig. Som mener jeg driver med svarte kunster, terroriserer de døde eller bare er ute etter å svindle penger. Selv om jeg ikke tar betalt.

Jeg balanserer det så godt det lar seg gjøre, men av og til går det på bekostning av tid med familien.

Jeg får meninger i øst og vest fra personer som krever mer hjelp enn jeg kan gi. For at andre healere eller medium har fortalt hvordan de gjør det. Og råd fra alle kanter om å jorde og blokkere meg utenom «åpningstiden».

Jeg får sjeldent hjelpe mine egene, og jo mer jeg utvikles, jo mindre får jeg se og føle de jeg savner mest.

Jeg har tro på at alle kan utvide sitt energifelt, og alle har en mulighet til å hjelpe andre innenfor et spiritualistisk perspektiv. Men jeg tror ikke det er meningen at alle kan og skal gjøre det samme.

Men jeg har valgt min vei før jeg kom hit, og uavhengig av innvirkning på eget liv og energi, ville jeg ikke byttet det bort. For jeg har fått bekreftelse på, at dette er den stien jeg skal følge.

I dag vil jeg ikke stå opp fra sengen.

Men kan jeg si det høyt?

For det er vell ikke sosialt akseptabelt å ytre noe så banalt som en såkalt «negativ» følelse.

Du kan være gla, du kan være sint, føle deg urettferdighet behandlet og vise sorg etter feks et dødfall. Alt med gyldig bevis. Men å være lei deg, sliten, deprimert, uten sertifisering, det blir for mye for selv den mest forståelsesfulle naboen i gata.

Når du møter en bekjent på vei til kafè, og får spørsmålet «hvordan går det med deg», kanskje etterfulgt av, enn med mann og barn. Da svarer du jo at alt er vell. Man langer ikke ut i det vide og brede om at hele dagen, uken og måneden har vært ræva. Og at du begynner å vurdere deg selv som den uheldige slektningen av kong midas, alt du tar i blir til dritt.

Hvorfor er det ikke greit å føle på, og vise, en følelse alle har. Og hvem bestemte at bare halvparten av det emosjonelle repertoare vårt var for syns skyld, mens resten bare skulle dveles med i ensomhetet, eller muligens i en ring med profesjonelle.

Personlig mener jeg at de med downs eller feks folk på spekteret er inne på noe. De bærer følelsene på yttersiden av huden, og gir mange ganger langveis faen i hvem som ser eller hører på. Når de er sint, så er de kok forbannet. Og når de er lei seg, så kan de hyle som at morgendagen ikke finnes. Men dette finner flesteparten normalt, og leer ikke to gang på øyenlokket.

Jeg tror nok det var det som var meningen i utgangspunktet. For når du bærer med deg følelsene, legger de seg som angst, sinneutbrudd, smerter og klump i magen.

Så fra nå av, istedenfor å tenke på hva du tenker om meg, så skal jeg svare nøyaktig hvordan jeg har det. Så kan heller du revurdere om du vil vite, før du spør meg.

I dag har jeg ikke lyst å stå opp fra sengen. Og det er helt greit

I dag fikk jeg mensen.

Ikke at det er noe nytt, jeg er tross alt 33 år. Det begynner å bli noen runder. Mer spesifikt nr 184 i rekken, gi eller ta.

Annerledes denne gang er sorgen.

Vi har to fra før. Likevel har tanker og ønske om en til har vært der i alle år. En til, så er familien vår komplett. Men som flinke voksne, så har vi ventet på rett øyeblikk. Først ville vi ha eget hus, for tanken på å måtte flytte rundt var ikke optimalt. Så kom økonomien, fast jobb var en selvfølge å vente på. Diskusjonen om et barn ekstra til verden, før våre andre to var hjemme, fantes ikke. Så kom MEen, utredning, aap og søknad om uføretrygd. Vi ville ikke sitte i en situasjon, før neste var avklart.

Plutselig ble jeg gravid. Men jeg fikk endelig plass på traumesenter. Og med hyperemesis, måtte jeg velge. Det var en tung abort.

Men etter mye om og men, fram og tilbake, opp og ned, sideveis og skrått. Så hadde alle brikkene falt på plass. Samtalen kunne gjennopptaes og vi kunne prøve å konkludere med en plan om å planlegge iallfall. Hvor mye ekstra arbeid han fikk, hvordan oppgaver kunne barna hjelpe med under kvalmeperioden. Hvordan det ble uten familie rundt oss. Hormoner og soveromsplassering, dyrene og ferier, amming og kropp.

Alt dette gikk vell i og for seg opp i mente. Så kom praten om graviditet og ME. Kanskje ble diagnosen bedre, muligens kunne den bli verre. Det er ikke forsket noe særlig på, og ingen finner den røde tråden. Og risikoen for å bli sengeliggende, satt et støkk i mannen min. Han ville ikke ta den sjangsen. Og pluss siden veide ikke denne gang mer en minus.

Jeg skjønner han, og holder forsåvidt med han. Etter mye strev for å komme dit jeg er i dag, for å miste den livskvaliteten igjen, er kanskje ikke verdt det. Jeg vet ikke. Å måtte legge ansvaret på hele husholdningen på han, for at jeg eventuelt skal ligge på meg organsvikt, er vell ikke det som er mest gunstig.

Jeg har mange ganger gått runder med meg selv, og vurdert og scoret ønske om å begynne på nytt. En nyfødt, helt hjelpesløs. Ingen sammenhengende søvn, ikke kunne hvile når jeg vil. Må følge med på alt som kan puttes i munnen, skade seg på, ekstra opprydning når gullranken for 17. gang går i gulvet. Muligheten for kolikk som første mann. Bytte x antall bleier. Mate og vanne. Vaske tiss fra under borde, etter at han lærer hvordan man tar av bleien.

Men så er det første gang man hører mamma. Når de lærer å åle/krype/gå. Første gang de ler. Verdens største og beste klem når du kommer inn døren etter en handletur. Når de setter på kaptein sabeltann for ørtenhundrede gang, du er så møkk lei at du vurderer og lobotomere deg selv, hvis du bare en gang til må høre om lukten av gull. Men så begynner hiv o hoi, og han danser og synger med, som at det ikke finnes noe annet her i verden. Da vurderer planlegger man bobil ferie til kristiansand dyrepark.

De psykologiserte tankene om å få et barn, bare for å kunne få alle år jeg mistet med mine, har og slått meg. Eller ideen om at jeg vil ha et svangerskap og fødsel, med noen som faktisk bryr seg. Og redsel for at han forlater meg, hvis jeg ikke kunne oppfylle hans ønske. Og den typen følelse av tilhørighet i familien.

Jeg tror alle steinene er snudd, og aspekter inspisert. Enden på visen visste seg når jeg ikke lengre hadde mulighet. Jeg ønsker et barn. Men jeg ønsker ikke et med noen som ikke ønsker det med meg.

Og tankespinnet over enda en måte å ikke strekke til, vet jeg ikke hvordan jeg skal takle.

Etterhvert som man blir eldre, blir man mer og mer klar over hva man trenger, og hva man absolutt ikke behøver i sitt liv.

De store ting som virket så dramatiskt for et par år siden, har plutselig mistet sin glød.

Etter alle stadier, med fornektelse, sinne, sorg, depresjon og aksept. Så er det nå plass for å kreve.

Ikke nødvendis å kreve noe fra andre, for det har man gjort nok av. Lær meg, lik meg, hør meg, elsk meg.

Men i aksepten, så er man innerforstått med at ingen kan tvinges til noe. Og du slutter å kjempe. For det kommer en dag du elsker deg selv. Og da trenger du ikke lengre sloss for at andre skal bevise din selvverd.

Nå skal du videreføre din høyst fortjente egene selvrespekt, og ta det du trenger. Og vil ikke noen ta en del av det, eller kalle deg for selvsentrert eller egosentrisk, så rop ja, selvfølgelig! Det er vell deres valg om de skal lytte eller ikke.

Du trenger naturligvis ikke ta helt av og gå Trump i næringen. Men en god dose egenpleie skal ikke skade noen.

Så har du behov for å si nei til klesvasken, bare en dag til. Hvorfor ikke.

Har du ikke så lyst å ta tlf fra tante tullete, som i dag igjen skal klage over alle vondter, helt greit.

Vil du heller spise kake enn middag, hvem stopper deg egentlig.

Og så de litt større tingene.

Savner du noen? Ring. Vil du møte noen? Inviter. Vil du bli forstått? Forklar. Har du et spørsmål? Spør. Liker du ikke noe? Si det. Liker du noe? Fortell det. Vil du ha noe? Be om det. Elsker du noen? Erklær det.

Klisje? Ja, kanskje, men det funker.

Jeg har gjort meg fortjent til å være litt selvopptatt, og så lenge det ikke går utover noen andre, ingen skade skjedd. At noen vil sende meg et vrengt blikk, er vel egentlig ikke en større hodepine enn jeg velger.

Det er i de siste årene jeg har omfavnet min spirituelle side, og ennå kortere siden jeg begynte å kalle meg selv for en healer.

For hvem er jeg som skal gå rundt å bruke så store ord. Den siste store healeren var vel snåsamannen, og det har vært nok av svindlere etter han. Så å bruke et såpass ladd ord, å kunngjøre for verden at jeg kan helbrede, og det med å bruke noe ingen kan se. Og bare utvalgte kan føle. Det er sånn passe skummelt. Man blir jo litt engstelig for at menn i hvite frakker skal dukke opp på døren.

Men som sagt, det er ikke jeg som velger hvem, hva eller hvorfor. Jeg gjør bare det jeg får beskjed om. Ja det er litt banalt å fortelle om mitt møte med jesus, maria magdalena og alle sjelene som velger å oppsøke meg. For det er jo engang sånn, at jeg «plager» ikke de døde, det er de som kommer til meg.

For at igjennom en universal kjærlighet, ønsker de bare å gjøre ditt liv litt lettere. Men selv om uansett hvor mange ganger jeg treffer med 100% sikkerhet, så er det skeptikere. Og jeg er ikke her for å overbevise noen av dem. Men det er utrolig mange som hadde ofret sitt liv, for å sørge for at heller ikke andre skal tro.

Men hundedritt eller fiken. Den andre siden har forsøkt å holde kontakten så lenge jeg kan huske. Fra jeg var barn, så har jeg alltid følt et nærvær. Mange ganger så intenst, at store deler av natten ble tilbrakt i fosterstilling under dynen. Dette kunne selvfølgelig i mange tilfeller forklarer med et dysfunksjonelt hjemmemiljø, men jeg legger denne skylden på åndene. Og det var tilfeller, jeg var brennsikker på at noen ropte navnet mitt.

I ungdommen etter min søster døde, så møtte jeg henne utenfor soveromsvinduet mitt. Hun skrev til meg i frosten som hadde dannet seg på veggen. Lange setninger om sjelevandring. Det var mitt første møte med ånden, som ikke gjorde meg utrygg. Ikke det at det noensinne har kommet noe vondt til meg. Men i mange tilfeller, så fikk jeg gjerne føle ting, uten å se.

Mine foreldre var ikke mye tilstede, verken fysisk eller psykiskt. Og forståelig, de hadde jo mistet et barn. Men i mellom alkohol og hasj rusen deres, så utagerte jeg. For selv om man mister en, skal ikke resten føle seg i veien. Min mor tok meg med til bup, der de ville henvise meg videre for alvorlige psykologiske problemer, siden jeg kunne høre stemmer selvfølgelig. Men jeg fikk meg en jobb, og min mor kunne fortelle at alt var vell igjen. Så da var det ikke så farlig allikavell. Men jeg lærte en vesentlig ting, aldri snakk med noen om disse tingene igjen.

Så hverdagen min var nå i all hovedsak preget av angst og panikkanfall. Dette var noe jeg også kunne ha skyld på stor belastning i livet generelt. Men i ettertid har jeg lært at det er oppbygd energi. Jeg tar inn via kronechakraen, og slipper det ut via hjertechakraen, med healing eller beskjeder fra himmelen. Når jeg prøvde å overse den spirituelle delen, så samlet jeg denne energien istedenfor.

Dette skapte situasjoner som nesten ulykker, i feks bilen. Da jeg bare måtte ut akkurat der og da, hvis ikke trodde jeg genuint på at det var min siste pust. Spillte ingen trille om det var i 90 sonen bak en sving. Eller på natten, jeg drømte å bli begravd levende, eller å bli innestengt i div scenarioer, som førte til at jeg våknet med pustestopp. Mørkeredd var jeg, til langt inn i voksenlivet og til dels ennå er.

Det var først når jeg fikk ME, at dagene mine roet seg så betraktelig, at jeg kunne ramle innom the long island medium på tv.

Så ja, jeg er en healer. Men du trenger ikke tro meg, for endelig tror jeg på meg selv.

De siste årene har mindfullness bevegelsen tatt verden med storm.

Du skal finne din indre ro i en verden av stress. Meditasjon for angst, for søvn, for nikotinsug.
Pust inn, pust ut, pust inn, pust ut faensmakten, pust inn et rosa lys for harmoni.

Man kan forklare det med at verden er blitt mer tolerant, og det alternative er kanskje i noen tilfeller mer en trend, enn en livsstil.

Jeg tror det er for at vi ikke lengre har noen naturlige pauser ila dagen.
Vi kaver oss selv opp, med å fokusere på alt som kan aktivere hodet og kroppen. Og tror vi letter på trykket med å trene, se tv og spille bubble blast.

Det er ingen rom for å bare være.
Skal bare sjekke været, skal bare sjekke gpsen, skal bare sjekke mailen, skal bare sjekke inn på fjasboken, skal bare ta et bilde til insta, tiktok og fandens oldemor.

Når sist satt du i bilen uten å bruke tlf, ikke engang for å skifte sang. Husker du da det var to kassetter å bytte mellom, og arbeide for å spole fram til riktig sang var bare ikke verdt det.
Når var sist du leste i et blad på legekontoret istedenfor å se på youtube.
Kanskje snakket litt med sidemannen.
Når var sist du fulgte helsemyndighetenes råd om blålys, og skrudde av alle skjermer en time før leggetid.

Teknologi og framskritt er vell og bra det, men noen ting var bedre før.
Guidede meditasjoner og krystaller for rett energi til rett tid.
Verden går litt for fort, og vi må minne oss selv på at andre trenger ikke lære oss noe så grunnleggende som å puste.

Så ta ti minutter av dagen din til ingenting.
Sett deg ute, uten lydboken.
Tell masker, uten å se på true crime. (Tror dette er en egen diagnose for strikkere.)
Drikk en tekopp uten å gjøre noe annet.
Noen av de mest fantastiske ting er inni deg selv.

Når jeg kanaliserer er det ofte samme beskjedene som går igjen.

De etterlater sykdommene de hadde i den fysiske kroppen. De følte ingen smerte eller redsel når de døde. De hører deg når du prater til dem. De er med deg i hverdagen og får med seg de store tingene. De er ikke lengre sint, og holder værtfall ikke nag. De vil ta ansvar for egen død. De forteller at det ikke er noe du kunne gjort annerledes.

Når en sjel har dratt hjem, så er det ingen smerte, sinne eller sorg. Det er bare en følelse av ren glede. Men de ser oss allikevel. De føler smerten vi sitter igjen med, og de vil prøve å hjelpe oss på veien videre. For det er ingen sjel som ønsker at vi skal slutte å leve vårt liv, selv om deres er ferdig. De vet at vi ennå må igjennom vår lærdom, og når de er ferdige med å gå igjennom sitt liv, vil de gjøre det de kan for å støtte oss.

Oftest møter jeg mennesker med skyldfølelse. Dårlig samvittighet for at de ikke så tegnene, eller gjorde mer. De føler at på et eller annet vis kunne de forhindret bortgangen. Men når vi velger livet vårt, så velger vi å når og hvordan vi skal dø. Jeg tror at når folk tenker på at de kunne gjort mer, så ser de bare det positive utfallet. Svært få tenker på det negative. Enn hvis du fikk du klarte å overbevise din far om den operasjonen som han trengte. Hvilken tanker og følelser hadde du satt igjen med viss han døde på operasjonsbordet? Eller viss du hadde berget din datter fra å drukne eller overdose. Uavhengig er tiden inne, så det vil «ordne» seg på et annet vis. Hva viss hun ble kidnappet og drept? Er det bedre enn å vite at hun hadde det bra fram til dagen kom? Viss det er noe som kan forhindres, så blir det det. Men du kan ikke styre utkommet av andre sin reise.

Ja, sorgen for den menneskelige delen vår kan virke overveldende. Men de forlater oss ikke, og de gjør så godt de kan for å vise det.

Pipingen i øret. En hjerteformet stein. Frysninger eller varmebølger uten tempraturforandring. Du hører navnet ditt når du er alene. Du kan sverge på at damen i kassen foran deg, var din mor. Bare en brøkdel av et sekund, men allikevel. Du drømte så sterkt at du kunne ta å føle på din kjære. Et bilskilt med rette bokstaver eller tall.

De er der, du må bare se forbi logikken.

Tullsinne sa dem.

Hvorfor er du så sint, du får jo alt du peker på. Jeg vil ikke være med deg hvis du skal være sånn, gå på rommet å kom ut når du er blid. Slutt å vær så sint, det var ikke så ille. Kanskje du skal snakke med noen å få kontroll over sinne ditt.

Vet du at sinne ikke er en følelse i seg selv, men en bifølelse?

For hvis du tenker på det, så er du alltid sint av en grunn. Enten du er feks sliten, redd eller lei deg. I mitt tilfelle så var det, og kan ennå være, følelsen av urettferdighet. For innerst inne, uansett hvordan selvtillit du har, uansett hvor liten du føler deg. Uansett hva andre mener. Så er sinne den delen av deg som vet bedre. Den delen som føler på urettferdigheten, og som ennå klarer å si i fra, uavhengig av hvor sliten du er. Den delen som vet at andre ikke kan bestemme over mine følelser. Så neste gang jeg er sint, skal jeg kjenne etter hvorfor, og si takk til sinne.

Takk for at du stiller opp for meg der ingen andre gjør det.