Vi har flesteparten en eller annen form for tikkende hormon bombe, og er på stadig søken etter en partner.

Kanskje kjøpe hus, giftemål og så barn.
Og plutselig er framtidsutsiktene å overleve fram til neste ferie, for å få fri fra kjøring til fotballtrening og toro middager. Men hva når det begynner å rakne i sømmene? Hva skjer når enden ikke var så god. Å hvordan inspisere gresset på andre siden, uten å risikere tørke på din egen plen.

Når vet du at kjærligheten er nok. Og hvordan vet du at det er kjærlighet i utgangspunktet. Tanken er som så, hvis det er flere gode dager enn vonde, så er man på rett spor. Men hvis tvilen er der, vil kanskje ikke et liv med kun fantastiske dager være nok. Og hvis du vet at det rette valget ikke ligger her, hvordan bryte ut?

Kanskje er det økonomi, muligens barn, eller sykdom som holder deg tilbake. Tanker om å starte på nytt etter så mange år. Redselen over å takle hverdagen alene. Frykt for hva andre vil si. Er det lettere å lukke øynene for hva som kan være? Det er jo tross alt dette alle andre drømmer om. Å så skal du gå, uten en gyldig grunn. Forlate tryggheten. Nei, en dag til. Et tegn til.

Du vet at du ikke vil klare å opprettholde fasaden for alltid. Men for nå må det gå. Kanskje det bare er en midlivskrise, kanskje du egentlig har det bra. Det er bare eventyrlysten som spiller deg et puss. Mulig en ny hobbi vil dempe tankene.

Intuisjon. Magefølelsen. Den lille stemmen. Instinktet. Den er ikke kun til engangs bruk. Bare du vet hva som er rett for deg. Er livet du har nå, verd å ikke utforske det som kan bli?

Når jeg står over kisten din føles alt surrealistisk.

En kropp, som en gang hadde så mye liv. En kropp som kanskje gjorde feil. En kropp som tok rundt meg. En kropp fyllt med den kjærlighet bare du kunne vise.

Men nå har du forlatt, du er på andre siden. Der jeg ikke lengre ser deg. Selv om jeg ennå kan føle deg. Så legger jeg for mye lit i mine andre sanser. Så smerten blir alt for ekte igjen. Nå tar jeg også på meg dine bekymringer, selv om du ikke har bedt meg om det. For når du nå sitter på en sky, hvordan vet jeg egentlig at du lever videre. Tankene om dine smerter, tanker og følelser, før du gikk. Ikke at jeg nå kan gjøre noe med det. Men jeg kan fortsette å straffe meg selv. Ta på meg en byrde til. Akkurat som at den magevridende lidelsen med at du har gått, ikke var nok.

Er vi redd for å dø for våre synder, eller usikkerheten rundt etterlivet. Vi har jo ingen håndfaste bevis, så selv om vi vet aldri så mye, kan det være en viss tvil. Det eneste vi vet med sikkerhet er at vi skal betale skatt og dø.

Enkelte ting her i livet er uunngåelig.

Men når vi sitter vis á vis venninnen vår, og snakker om hvem som egentlig skulle vært kåret mest sexye mann. Da streifer ikke den tanken oss like hardt.Og når vi sitter på dødsleiet til bestemor, føles det mer naturlig enn skummelt. Ideen om at vi skal slutte å eksistere i denne kroppen, blir bare litt for stor. Og hvis tanken er der, utarter den seg som regel som dødsangst.

Hvis du har opplevd mye død, eller en traumatisk eller plutselig bortgang. Så kan man sitte igjen med redselen om at historien skal gjenta seg. Eller at man sitter med minnene om en person, som ble mindre og mindre. Du så hvordan kroppen sviktet. Du la merke til at de var lite tilstede i eget sinn. Du kunne ta på deres redsel eller kjenne smerten igjennom øynene. Det skaper en viss tvil om etterlivet.

For uansett tro eller livssyn, tror jeg alle funderer en eller annen gang over hva som kommer. Hvordan det skjer, når det skjer. Hvordan det føles, hva kommer etterpå. Og har det eskalert til dødsangst, er det jo fordi ingen kan garantere oss noe. Man ligger våken på natten, redd for stillheten, redd for usikkerheten, redd for å sovne i frykt for å ikke våkne. Ber på sine knær om å få våkne. Et håp om at på et eller annet vis, skal man få lov til å kontrollere utfallet. Hjerte banker, sliter mer og mer med å trekke pusten, for å kave seg selv opp til en ny ide om at nå er siste time kommet. Det hjelper jo ikke, men logikken i det får det heller ikke til å forsvinne.

Og enn hvis du får beskjeden du frykter mest. Selv om du er tilfreds med livet og er «klar» for å dø. For er vi egentlig noen gang klar. Er det å være klar, samme følelsen som å ikke ha livsgnist lengre, en følelse av likegyldighet? For vi skal dø når vi er ferdig med å leve, og er vi ferdig med å leve, må vi jo være tilfreds. Men viss du ikke forventer å skulle dø ennå, klarer du å komme dit med et tilbud om samtale med presten. Eller lever du i frykten, fram til siste minutt, der noen tar valget for deg.

Når noen sier at de er klar, er det for at de ikke har noe valg, eller er de virkelig det. Og redselen for å gå, er det usikkerheten rundt døden og tiden etterpå, eller lider man bare av fomo? Eller er det for at man mister kontrollen for de som er igjen?

Antageligvis alt ovenfor. Men alt er som det skal være. Tankene er normale, og det er en del av det menneskelige ego. Men ikke la de ta overhånd, for livet ditt fortjener fortsatt å leves.

Det kan virke som mye menneskelig perspektiv, og lite spiritualitet på denne siden. Men i mellom linjene er det mer enn det blotte øyet leser.

Den menneskelige siden er og mer kompleks enn vår sjel i seg selv. På andre siden er det ikke en annen side av saken eller delte meninger. Der er det kun ren kjærlighet og forståelse. Og det er begrenset hvor mange ord som kan beskrive det.

Kanaliserte budskap kommer også til forskjellige personer på forskjellige måter. I størst andel vil du kanskje se «englenes råd for dagen». Og da muligens lettere å kjenne igjen? Hos meg utarter det seg litt annerledes. På morgenen våkner jeg gjerne til en tidligere tekst eller en sang.

Musikk vekker ofte ting i meg, og får tankene til å gå. Hva tenkte denne personen når han/hun laget teksten. Hvilken følelsestråder trekker den i meg. Hvordan ord kan jeg best beskrive det med. Og sangen forsvinner ikke før jeg har satt det på papiret.

Og da tenker jeg som så at det som kommer med den ene sangen, den ene dagen, er noe, noen her inne trenger å høre akkurat da. For tilfeldigheter tror jeg ikke på.

Men er det noe du ønsker at jeg skal forsøke å sette mine ord på, på et menneskelig eller spirituellt nivå, send meg gjerne en melding.

I dag våknet jeg til Miley Cyrus- Used to be young. Og det er et sted mine tanker går ofte.

For jeg vet at det er mange som mener jeg ikke har noe innenfor healing å gjøre. Å at det blir hyklersk av meg å snakke om nestkjærlighet. Nei, jeg har ikke alltid vært den jeg er i dag. Temperamentet mitt har absolutt ikke hatt en lengre lunte. Og jeg har svært sjeldent sett andre sin side av saken. Jeg har gjort mye for å forsøke å passe inn. Jeg har tråkket i salaten mer enn en gang. Men jeg har aldri gjort såpass graverende feil at jeg ikke fortjener en ny sjangse.

For vi vokser alle, hele tiden. Vi lærer forhåpentligvis av våre feil. Og til syvende og slutt, krysser vi fingrene for at vi kommer ut på andre siden som et bedre menneske.

Ja, vi gjør ting vi ikke alltid er like stolt over. Men vi må å få en mulighet til å få vise at vi har lært. Vi kan ikke dømme noen nedenom og hjem igjen pga tidligere overtråkk. Ønsker vi å kunne bli sett fra en ny side, må vi nesten gi den høfligheten til nestemann også.

Ja, kanskje noen var en drittsekk i går. Men du vet aldri når noen bestemmer seg for å snu. Det går ikke automatisk 20 år til en har vokst. En dag må bli den første til å starte på de 20 årene. Til å begynne sitt nye liv med sin nye tankegang og samvittighet. Og er det du, så sier jeg ikke at du trenger å be gud og hver mann om unnskyldning. Men gi et lite vink, et lite smil til samfunnet om at du ønsker å bli sett med nytt blikk. For ingen vil desverre tro på deg om du ikke tror på deg selv.

Vi har alle en vei å gå. En lærdom å lære. Å absolutt alle vil snuble i en eller annen stein på veien. Noen en litt større enn andre. Det vil ikke si at dem ikke kommer opp igjen.

Livet er ikke alltid en dans på roser. Faktisk svært sjeldent at man føler noe som helst  glir på skinner.

Å skulle manøvrere seg gjennom denne lærdommen er vanskelig nok som det er. Hele livet, hver dag, må man ta valg.              Vi vrir de små grå, tenker opp og ned og i mente, på hvordan et valg vil ha innvirkningen på humøret, framtiden og livet generelt.                                                      Om det er middag, barnehageplass eller gravblomster.

Vi veier ordene våre, og tenker på hva andre kan høre, eller hvordan vi framstår.
Vi forsøker så godt det lar seg gjøre å ta valg for å passe inn, og tilfredstille samfunnet, på et eller annet aspekt.
Og itillegg til dette kaoset, bestemmer vi oss for å ta valgene for andre.

Kanskje jeg skal invitere Sara? Nei, hun har sagt nei alle andre ganger, det er nok ikke noe vits.
Men jeg skulle hatt hjelp til å velge tepper. Kanskje Gerd? Nei, jeg kan ikke plage henne, helsen har ikke vært så god i det siste.
Egentlig skulle jeg ønske jeg hadde noen å lufte tankene mine til, en sparrepartner.
Jeg kan jo ringe Karoline. Nei, hun har nok med sitt eget, jeg kan ikke gi henne mer å tenke på.

Samtidig skal vi renne endetarmen ut av stilling for andre. For det er jo sånn vi har blitt oppdratt.
Flink pike syndrom.
Kan ikke velge ordet nei. Hva vil andre tro.
Jeg klarer litt til. Ikke vise svakhet. Slutt å sutre.
Hvem skal gjøre det hvis ikke meg.

Er det din oppgave å finne ut? Er det ditt valg å ta? Og hvem har da ansvaret for deg?

Ofte når noen tar kontakt med meg. Så begynner de setningen med, beklager at jeg sender melding så sent. Håper ikke jeg forstyrrer. Unnskyld meg, men kan du.
Jeg er faktisk over 4 år og kan tisse helt selv.
Har jeg ikke mulighet, så svarer jeg ikke.
Er det midt på natten, så kan jeg sette tlf på lydløs. Jeg har byttet ut min motorola klapp tlf med samsung smart. Det går faktisk ann.
Er det en dag jeg er i dårlig form, så kan jeg si det. Jeg får ikke dårlig samvittighet lengre for å sette meg selv først.
Å når jeg kan, ringer jeg tilbake.

Du kan ikke komme i veien for meg så fremst ikke jeg lar deg. Det er mitt valg å ta.

Kjære bloggen.

Neida.

Har du hørt utrykket, mind over matter, body over mind?

I alle mine år innom diverse psykologer og terapi former, er det overraskende lite som har fungert.

Men et råd fra en dokumentar, skulle forandre mye av tankegangen og livet mitt. Det var en en film på netflix tror jeg. Med Jonah hill og terapauten hans.

Og rådet er jeg sikker på fungerer akkurat like fantastiskt, uavhengig om det «feiler» deg det ene eller andre.

Kropp før hodet. Det fysiske før det mentale.

Det er så brilliant enkelt.

Ja, vi er en hjerne, en tanke, en sjel. Men vi er og et menneske. Med en blodfyllt kjøttdrakt. Og denne fysiske delen av oss, skal bære det mentale. Og hodet vårt er noe av det tyngste som finnes på denne jord. Så hvis vi skal klare å gjøre denne oppgaven sånn høvelig overkommelig, er det ikke en fordel med en kropp som fungerer optimalt?

Vi vet jo alle at viss det fysiske ikke er oppe å går, så føler vi oss som dritt. Og så er den negative spiralen startet. Nei, jeg sier ikke at vi skal ta helt av, å leve på brokkoli og vann resten av livet. Selvfølgeli skal man unne seg en napoleonskake i ny og ned. Og ikke minst kose seg med hver himmelske bit.

Du skal heller ikke fokusere på vekt eller størrelse. Men det som får deg til å føle deg som den beste versjonen av deg selv. For min del er det styrke. Jeg elsker følelsen av en sterk kropp. Nei, jeg kan ikke løfte det samme som jeg gjorde før. Jeg vil heller ikke leve på proteiner, og se ut som midtsidepiken i min hest. Men jeg vil føle at jeg klarer å bære meg selv.

Til å begynne med var det kostholdet jeg måtte ta tak i. Men jeg var ikke villig til å følge noe form for diett. Så etter noe undersøkelse ble redningen paleo inspirert, og så godt det lar seg gjøre, ikke prosessert sukker og hvetemel. Da gjenstår enda alle andre former for mel. Og utrolig mange søtningsvarianter. Da snakker jeg ikke om den mye ettertraktede steviaplanten. Så flink er ikke jeg. Men honning, kokossukker, rørsukker. Overraskende enkelt. Og kroppen responderte etter de første dagene.

Har du lyst å ramle enda mer ut i det. Søk på dr brooke goldner sitt foredrag.

Men hovedpoenge er, uansett alder, helse eller problematikk. Det er alltid noe vi kan gjøre bedre. Mye av de tunge tankene forsvinner også når vi føler oss bedre. Og de resterende blir lettere å hanskes med, hvis vi har en kropp som kan spille litt på lag.

I 7 år klandret jeg meg selv.

Jeg skammet meg. Jeg følte meg ekkel, uansett hvor mye jeg vasket meg. Jeg satt med følelsen av at nå kunne aldri noen elske meg.

Jeg sa til meg selv, det måtte være noe jeg overså. Det måtte være noe jeg gjorde, som fikk han til å tro at det var greit. Å teknisk sett var det ikke voldtekt, for det var ingen vold involvert. Kanskje jeg ikke hadde mer verdi.

Jeg har alltid følt meg i veien. Så jeg skulle ikke snakke med noen. Det var tross alt ikke verdt bryet. Det var jo bare meg.

Noen observerte merkene på armen min. De spurte aldri. Flere vet jeg hørte mine mareritt, og så mine tårer. De sa aldri noe.

Den dagen det kom fram, så var ikke kjeften fra min far verst. Ei heller tårene til min mor. Det var mistilliten fra mine søstre. To stykker som hadde vært igjennom det samme. To stykker som sikkert har hatt de samme tankene. To stykker som jeg trodde ville forstå.

Men de kunne bekrefte det jeg fryktet mest. Jeg var ikke verdt kampen. Det var lettere å skylde på meg enn på min bror.

Jeg trengte aldri at de valgte side. Men det verket så mye mer når de gjorde det. Det fantes mange unnskyldninger for hvorfor jeg sa noe sånt. Alt ga mening, utenom at det faktiskt hadde skjedd.

Jeg var lystløgner. Jeg trengte pengene. Jeg var fra en grenseløs familie, som gjorde grenseløse ting. Jeg var oppmerksomhet syk, misunnelig for omsorgen de fikk da de ble misbrukt. Jeg var for full til å huske klart. Og jeg var gammel nok da det skjedde, så det var ikke like ille.

Jeg mistet den lille plassen jeg hadde i familien. For meg føltes det ut som den perfekte unnskyldningen de hadde ventet på, for å kaste meg over kanten. Jeg fortsatte å bli straffet for noe som ikke var min byrde å bære.

Det er gått noen år. Jeg har det relativt bra. Jeg har forstått at jeg må se min selvverd, og velge de som ser meg. Men av og til, så ønsker jeg fortsatt den klemmen jeg trengte da

Skal det være sånn?

Alt gjør vondt. Det kjennes ut som at denne gang er det virkelig over. Er det slik hjertesorg føles?

Uenighet over hvor mange spiker som skal i en veggplate. Skal vi ha benkeplaten denne vei, og hvilken type list skal i mellom. Det begynte så bra. Motivert for å endelig gjøre oss ferdig. Normal samtale. Det er tilogmed plass til litt latter.

Men så er det noe som endrer seg. Diskusjon om gerikt eller hjørnelist ble for mye. Sinnet og frustrasjonen over å ikke bli hørt, blir for mye. Det bobler så fort over, at jeg ikke har sjangs i brennende helvette å tenke over reaksjon min. Å hvertfall ikke hvorfor jeg reagerer. Da går selvfølgelig også han i forsvar. For han så ikke hvilken knapp han var for nær. Han gikk litt for fort, og aktiverte bevegelses sensoren. Så sier han, akkurat litt for høyt.. Jeg skjønner ikke hvorfor du er så sint, jeg spurte jo bare!

Ingen av oss har et ønske om å gi opp. Ingen av oss vil være uten den andre. Vi er såpass oppegående folk, at vi vet med hundre prosjekter som må gjøres, litt for lite penger, og barn alene uten familie og venner som kan steppe inn. Så kan det koke kraftig over. Men noen ganger føles det overvelmende, og logikken går ut av vinduet.

Nå er vi plutselig en plass mellom 3 og 4 år, og er brennsikre på at begge hadde leken først. Så jeg går.

Etter en stund er brannen slukket, og røyken roer seg. Men uansett hvor mye jeg vil gå å bekjenne mine synder. Så reagerer ingenting. Jeg sitter låst i egen kropp.

Tankene om det er sånn her det skal være, hvordan er «normalt» forhold utvikler seg. Krangler vi for mye eller for lite. Er oppgavene jevnt fordelt. Hvilken ting skal jeg la gå, og hvor er den sunne grensen. For både han og jeg er jo berettiget følelsene våre.

Så det ender som regel med at han finner meg. Han tørker tårene mine og unnskylder seg. Men jeg får fortsatt ikke opp et ord. Hele meg skriker innvendig, men det hoper seg opp, til en kvelende klump i halsen. Uansett hvor mye jeg har lyst å vedkjenne mine feil, hvor mye jeg ønsker å henge meg rundt han, hvor mye jeg ønsker å kysse han. Så er jeg lammet.

Heldivis kjenner han meg nå. Ikke at han forstår så mye av det som foregår. Men han klarer som regel å se forbi stormen.

Å navigere seg igjennom et forhold, hvis du ikke vet hvordan det skal se ut. Det er av og til veldig vanskelig. Idiotboksen gjør det ikke akkurat bedre. Det blir spydd ut filmer og serien, med en romatikk ingen kan leve opp til. Men det er det eneste jeg har å sammenligne med. Så litt knute på tråden er nok å forvente. Men det tror jeg det er i alle forhold.

Hei du.

Ja du.

Du som har mistet din verden. Du som har mistet det kjæreste. Som har mistet, det som føltes ut som din mening her i verden.

Om det er forelder, kompis eller et barn. Sjelebåndet som er så sterkt, at du vet ikke hvordan du skal takle den magevridene sorgen. Den følelsen som smerter mer enn noe annet. Et minutt, en time, en dag om gangen sier du. Ja, du vet du møter dem igjen. Men den dagen kan virke så fjern. Så langt vekk, at noen dager vet du ikke hvorfor du venter.

Du som biter tennene sammen og prøver å endre skjebnen til noen andre. Du som står opp og fortsetter som før. Eller du som bare våkner.

Om du velger å se på livet til den som har forlatt, som en mulighet. Eller om du ikke klarer å se forbi neste tåre. Vit at jeg beundrer deg. Vit at for meg er du et forbilde. For meg, lyser du opp veien mot et håp. Om en litt lettere morgendag. I dag er du min helt.

I en verden preget av, det som virker som mye hat og komplekser. Så ønsker mange å være en del av løsningen.

Om det er av redsel for morgendagen, eller eget udiagnosert diagnose er sikkert individuelt. Men uansett ikke så nøye, så lenge vi sikter mot samme målstrek.

Er det søppelplukking, oppfinnelser, utdannelse mot politikken. Alt har en verdi i det lange løp, og jeg tror alle kan være enige om at setningen, «jeg er bare et menneske, mine handlinger betyr ikke noe». Den er så tynnslitt nå, at vi ser rett igjennom.

Jeg har og hatt ønske om å frigjøre verden fra det karmiske hamsterhjul. Og i en periode av livet mitt, kanskje mye for at jeg trengte å se min egen verdi igjennom andres øyne. For uansett hvor medmenneskelig man er, så er vi som en hund med et kjøttbein. Du trenger ikke være mann for å leke helikopter. Klapp på hodet og flink bisk, og vi logrer nesten så vi letter. Nei, vi liker ikke å innrømme det. Vi har jo lært om ordet ydmyk. Så vi må pumpe litt ekstra blod opp i kinnene, og minne andreparten på at det var så lite.

For å sitere Joey Tribbiani; «There is no such thing as a selfless good deed».

Men etter tåken rundt øynene har lagt seg, og man våkner fra dagdrømmen. Så innser man at musketerene kanskje hadde et poeng. En for alle, og alle for en. Det er ikke en skam å verken innrømme, eller å be om hjelp.

Ja, det føles veldig godt å få en god tilbakemelding, og jeg har lyst at mitt indre barn skal lese det. Men selv med viten om at jeg «bare» er en liten del av løsningen. Så er jeg fornøyd. Selv uten gode ord i retur. For har jeg klart å gjøre dagen bare en smule bedre for en person, lever jeg resten av livet på det. For kanskje den personen redder dagen i morgen?

Det er mye forkjellige meninger om hva som rører seg imellom himmel og jord.

Spesielt fokus på ondskap og gjenferd.

Jeg personlig tror ikke på spøkelser.

Jeg tror på faenskap, men bare på et menneskelig nivå. Ondskap er noe som ligger i egoet vårt, ikke på den andre siden.

Jeg tror ikke på at en sjel går igjen i et fremmed hus. Den dagen jeg dør, vil jeg være med mine kjære, ikke navnløs borti gata.

Jeg tror på muskelminne i nye, så vell som gamle bygninger. Hvis det har skjedd noe vondt, så kan enkelte personer få et innblikk i det. Men det er ikke fru halvorsen som kommer for å ta alle som krysser en viss grense.

Jeg tror ikke på at noen må ledes inn i lyset. Den dagen vi skal hjem, så står våre kjære og våre hjelpere å venter på oss.

Jeg tror ikke noen er ute etter å gjøre oss noe. Ja det finnes historier om flaksende kasseroller og folk som er dyttet ned trappen. Men det er like mye menneskelige perspektiv som det er episoder. Vi har vokst opp med skrekkfilmer og andres meninger. Vi har en hjerne som gjerne trekker beslutninger på vegne for oss. Vi blir skremt av ting vi ikke kan se eller ta på. Ja, noen sjeler er mer høylytt enn andre. Men som jeg opplever det, kommer de gjerne frem med personligheten de innhadde på jorden. Så var det bråkete, vil de bråke mer. Det er for at vi skal kjenne de igjen, for å så kunne ta imot beskjeden de har til oss. For når de har gått over, uavhengig hvor «stygg» de kunne være når de levde. Så får de se livet gjennom våre øyne, for å kunne se hvor det gikk galt, og hva de lærte av det. Og mange ganger da, vil de komme tilbake for å ta ansvar, for at du skal kunne leve ditt beste liv.

Der folk kan sverge på å ha blitt slengt veggimellom, kan det å være at de har kjent energien nært. Og rett og slett blitt nervøs, for å så snuble fot på seg selv. Det er to sider av en sak, og blir vi trigget på et eller annet vis. Så husker vi ikke klart etterpå, eller hva vi faktisk gjorde, det millisekundet øyeblikket varte.

Det er å mange ganger at man flytter fra en plass til en annen. Og merker da en energi som man ikke gjorde tidligere. Da er det lett å konkludere med at det er noe i den nye leiligheten. Men i realiteten, så er det dine nærmeste eller en hjelper, som gjør seg kjent. For i den delen av livet ditt, i den overgangen, så trenger du ekstra støtte. Og selv om dette er noe jeg vet, så kan jeg å skvette en skvett, hvis jeg våkner kl 3 av at onkel våker over meg.

En traume kan og gjøre en ekkel opplevelse litt verre. Følelsen av urolighet for noen du ikke ser, kan trigge alarmsentralen, pga hodet trekker konklusjoner basert på tidligere opplevelser.

Orber på bildet, skygger i trappen eller lyder på babycalln. Alt er sjelen som gjør seg kjent. Men oppfattes og lettere av barn og dyr. For de er ikke prakket full av «logikk» ennå. Sløret mellom dem og åndeverden eksiterer ikke, så de kan gjerne se og høre. Barnet gråter på rommet og peker mot hjørnet. Men i hverdagen så gauvler hun like gjerne til barnehagetanten som du ser klart som dagen. Og hunden knurrer mot samme bildet, 4 ganger om dagen. Kanskje tante har en tilknyttning til dette bildet, og vil gjøre seg kjent med å stå vedsiden av det.

Du kan rense huset, og det funker som wd40 på en gammel kontorstol. Men det er kanskje for at en som ser, har endelig kunnet overbringe den beskjeden som de har ventet i 17 år med å si. Og av en eller annen grunn, så leder salvie vei.

Du kan be pent selv. Si at du har merker nærværet, men ønsker at de gjør seg kjent på en mindre ubehagelig måte, en som ikke skremmer deg. Og hjelper ikke det, kan du ringe et medium. Du kan ringe meg med, jeg prøver gjerne, men kan ikke love noe.