En lengre periode der livet har vært litt for meget å takle.

Nok med å holde hodet over vann og ikke miste seg selv i kaoset. Valg og prioriteringer. Blir dette rett?

Men hva med når du må takle nåtiden og samtidig vite av framtiden?

Det er veldig ofte, spesielt i tyngre perioder, der man ønsker å vite at alt blir bra. For blind tillitt uansett trosretning, tror jeg er mye forlangt for det menneskelige ego.

Men ofte får vi verken se eller høre av hva som kommer. For det kunne kommet i veien for både dine valg, lærdom og livskvalitet i dette øyeblikk.

Så å fortsette å leve i en spesiell situasjon, eller bare hverdagen, kan bli utfordrende hvis du vet hva som er i vente.

Så hvorfor ser jeg da det jeg gjør? Er det for at jeg skal ta andre valg? For at jeg skal velge for andre? Er det for at jeg skal vite at ting blir bra? Er det en del av min lærdom, kanskje tålmodighet? Å hvorfor ser jeg uten en forklaring? Hva hvis jeg missforstår og velger feil, vil utkomme bli det samme? Eller blir alt som det skal uansett?

I bunn og grunn, er det virkelig bedre å få små innblikk, så du vet ting blir annerledes med tid og stunder. Eller kan den viten bli en større byrde enn det du har nå.

Hvem er du?

Jeg har møtt deg noen ganger nå.

I min underbevissthet følte jeg deg. I min drøm viste du deg.

Et menneske jeg ikke kjenner. Men som er en del av meg. En person jeg ikke har møtt. Men som opptar mine tanker. En som ikke forsvinner. Men som vekker både min nysgjerrighet og sorg.

For hvem er du som skal være en del av mitt liv. Og som samtidig skal lukke et annet kapittel.

I min spiritualtitet vet jeg at alt blir som det skal. Men akkurat nå, i dette øyeblikk, vil jeg ikke vite av deg. For i denne stund har jeg det veldig bra. Jeg kan ikke se for meg livet mitt på noen annen måte. Det gir meg en indre uro som hindrer livet mitt i å leves i nåtid. Det gir meg en indre smerte jeg har kjent på for ofte. En redsel av å miste noe kjært.

Hvorfor ser jeg deg? Hva skal jeg lære å hva skal oppnås av at jeg får glimt av fremtiden?

Jeg trodde det var en grunn til at vi ikke fikk vite. Men sikkert en ukjent mening med å ha dette liggende i bakhodet.

Mitt menneskelige ego tester meg. Å jeg føler jeg mister fotfestet. Jeg kjenner at disse forstyrrende signalene blokkerer livsgleden min i dette øyeblikk. Og jeg kan kjenne på at det er galt av meg å sette det ned i tekst.

For hva om det da blir ekte?

Den følelsen.

Følelsen av en ikke eksisterende følelse.

Litt nummen. Litt lettere irritabel. Sensasjonen av å gå igjennom hverdagen på autopilot. En smule deprimert. Og en mindre utavdegselv opplevelse.

Jeg kjenner jeg er stresset, men hvorfor? Så vidt jeg vet er det ingenting på agendaen. Men allikevel en indre uro over noe i vente. Et skifte i luften.

Det har vært en ustabilitet og anstrengt følelse i lengre tid. Og det føles ut som verden er på vei ut av balanse.

Med pandemi, krig og klimaendringer. Så føles alt litt overveldende. Usikkerheten over dagen i morgen lurer bak middagsrester og ferieplaner. Som en tung tåke, et lysfattig sted.

Historiene gjentar seg og det føles ut som menneskerasen ikke lærer av sine feil. Uansett hva noen foretar seg, har vi allerede et ord for hva som foregår. Og det virker som jo flere virtuelle lys som blir tent, jo sterkere blir motstanden fra de som hater.

Det dukker til stadighet opp nye gjennombrudd innenfor medisinens verden, men desto fler blir rammet av alskens diagnoser. Utallige person i sin beste alder dør. Å jo mer fokus det blir på mental helse, jo fler tar selvmord. Og det føles ut som jorden bare spinner litt fortere enn tidligere.

Forklaringene er fattig, og religionene har som normalt forskjellige meninger. Selv innenfor sin egen sjanger.

Jeg har hørt at vi skal opp i høyere vibrasjoner. Jorden skal rense opp i sin energi. Endring i dimensjon. Det er snakk om astrologi, numerologi, astrale himmellegemer, aliens og sykluser. Jeg vet ærligtalt ikke hva det er. Men uavhengig ordet man bruker for å beskrive situasjonen, er det klart at noe er på gang.

Jeg tror og at dette skiftet kan gjøre noe med oss. Vi er tross alt laget av samme energi. Men jeg tror og at universet har en mening med planen sin. Og jeg tror det er en grunn til at store deler av menneskeheten føler på det de gjør. En pause knapp kanskje? At en høyere form har satt oss på pause fra å føle for mye, fram til dagen vi virkelig trengs. Til tiden kommer, da vi skal oppfylle vår livs største oppgave å lærdom. At grunnen til at vi blir så raskt sliten, av den minste lille ting, er for at vi ligger på ladning? Jeg vet ikke. Men jeg kjenner sjelen min våkner av tanken.

Selv i denne hjernetåken, blir jeg og lettere emosjonell. Jeg føler på mer empati, og nyhetene blir for mye å takle. Og det gjør ikke noe. På en eller annen måte får jeg med meg det som er viktigst. Jeg trenger ikke å bli påminnet en katastrofe kl 7, 9, 11, 19 og 21. For selv om det kanskje kommer en periode noe forventes av meg, så har jeg et eget liv å leve fram til da.

Men en ting vet jeg. Alt blir som det skal.

Jeg kan huske å ha drømt samme mann to ganger.

Men jeg husker bare innholdet i ene.

Jeg småløper rundt i gatene i en by. Fortauene belagt med brostein, og bygningene passe høy. Jeg leter etter en liten jente. Og jeg kjenner det haster.

Jeg svinger et hjørnet, og der står en lastebil. Instinktivt vet jeg at hun er der, og løper bort. Men jeg er for sen. Hun står på alle fire i setet, med skjørtet løftet opp, og jeg vet hva som har skjedd. Når jeg snur meg andre veien ser jeg at han går der fra. Han stresser ikke, for han vet han har sluppet unna. En middels bygd mann, med blondt krøllete hår. Øynene hans føles ut som de skal brenne et hull. Ondskap.

Jeg står en dag å venter på bussen ved kvalsundbrua. En mørk golf lignende bil svinger inn på holdeplassen, og mannen som kommer ut virker så kjent. Jeg kjenner hele kroppen blir urolig, for han minner mistenkelig mye om mannen som har bodd leiefritt i hodet mitt alt for lenge.

Han går rundt bilen, åpner bagasjerommet. Jeg ser det er tomt. Han ser nedi der. Ser rundt seg. Jeg føler meg mer og mer anspent, og går nærmere veien, og litt lengre bort fra han. Han roter litt med hånden oppi der, lukker igjen å går inn i bilen igjen. Og kjører der fra.

Under en meditasjon for en ukes tid siden, blir jeg vist veien til huset som representerer hodet mitt. Utenfor døren, der står han. Jeg kjenner hjertet begynner å banke, men vet jeg er trygg i min egen reise. Men allikevel ber jeg min hjelper beskytte energien min. Så min kriger stiller seg i mellom han og meg. Jeg spør hvem han er, og han sier at det får jeg vite snart. Så ler han med en latter som skjærer gjennom marg og bein.

Jeg kjenner panikken holder på å ta meg, så jeg ber om å få avstand fra denne energien. Han går, og jeg tegner korsets tegn på døren min. Med lyset fra gud.

Hva alt dette betyr vet jeg ikke ennå. Men jeg fikk beskjed om å skrive det ned.

Og nå skal jeg fortette med eat, pray, love. For nå trenger hodet å sjel en pause fra et startende panikkanfall.

Less is more er det noen som mener.

Om det gjelder sminke, eiendeler eller personlighet må være opp til den enkelte.

Jeg tror det var buddistene som viste fram den minemalistiske veien først. Og de har nok et poeng. Nei, vi trenger vel ikke pakke vår beste mensentruse, å gi avkall på resten. Hvor grensen går er vel også opp til livstilen. Derimot skjønner jeg konseptet.

Den røde tråden er å kunne fokusere på de viktige ting i livet. Men om jeg beholder vaskemaskin så skal vel det kunne gå. For slipper jeg å vaske den ene trusen for hånd, så sparer jeg tid til å heller løse verdensproblemer. I det minste, forhåpentligvis mine egene.

Vi levde helt fint i den tiden vi ikke hadde alt, både homo habilis og opp til nå, homo sapiens? Er det rett erklærer jeg meg herved smart, og forventer en tlf fra mensa ila de neste 5 virkedager.

Men hva er det som gjør oss så «avhengig» av alt i dag? Er det bekvemmelighet? Status? Kjedsomhet?

Litt av alt kanskje.

Det var ikke min første bil, men det var den første bilen som var bare min. En hvit Mitsubishi Pajero 1986 mod, 2.5 diesel med super roof. Det er første gang jeg har kjent på usunn tilknyttning for en eiendel.

For jeg hadde lært å ikke knytte bånd med ting. Med en far som var bipolar, kunne jeg ofte få en hund ene dagen, og så var den reist med ulvene den neste.

Men denne bilen. Jeg elsket henne. Ms uh-oh! For det var den lyden jeg lagde, hver gang jeg traff en dump bare litt for fort. Men det var fjæring i setene, så det var litt morsomt og. Samtidig som jeg kunne få vondt, og si unnskyld til henne hvis jeg følte det gikk litt hardt for seg.

Hun fløyt på snøen, og klatret uansett bakke. En gang røk balanseaksel reimen, men jeg kjørte allikevel nesten 170 mil før den ble skiftet.

Det ble skiftet motor og gir og alle andre deler du kan tenke deg. Men siste gangen hadde jeg ikke råd til å fikse henne. Og ikke til å beholde henne. Men jeg var heller ikke interessert i at noen andre skulle få kjøre min bil. Så før den ble kjørt på fyllingen, brukte jeg sleggen til å knuse alt som kunne vært brukbart for noen andre.

Det tok meg noen år å skjønne hvorfor jeg måtte gråte over et kjøretøy. Det var mitt første steg på vei til å finne meg. Mitt første skritt mot frihet, fra min familie og barndom. Det var i mange år min eneste form for trygghet. For jeg visste at jeg kunne sette meg i denne bilen, og hun ville frakte meg over land og strand, uansett hvor i verden det måtte være. Så ingen noen sinne ville finne meg.

Jeg var for ung til å skjønne at jeg ikke gikk til grunne med henne. Så dagen jeg mistet henne, følte jeg at jeg mistet meg selv igjen. Jeg var tilbake til start, og igjen skulle jeg bare sitte med minnene. Og igjen måtte jeg igjennom en prosess der jeg klandret meg selv. For jeg hadde pånytt gjort den feilen, å blitt glad i noe som ville forlate meg.

Ja, det var bare en bil. Men den var min. Så helt ærlig, jeg kan nok leve minimalistisk, men jeg har nok langt igjen til munke utdannelsen min.

Jeg har kjent på det en stund.

Jeg har vært langt utenfor toleransevinduet mitt. Overaktivert med alt som følger med.

Liten terskel når det kommer til sinne, irritabel, konstant urolig, nervøs, søvnvansker, angst. Ramler knappenålen i gulvet, kan du se at jeg klorer meg fast i taket. Jeg har følt meg bortkommen, til dels nummen. Følt at jeg er på feil plass i livet, på feil kontinent.

Jeg vet jo hva det er, og jeg vet hva som gjør det verre. Men noen ganger er jeg så utslitt, at det er lettere å gi etter for det negative. Så jeg setter tven på, scroller på tlf og fortsetter med min 17 kaffekopp for dagen.

Tegnene har kommet, gang på gang, hver dag i denne energidrenerende perioden. Horoskopet, hjelpere, drømmer, magefølelsen, tilogmed som klipp inne på instagram. Alt dette er ting jeg vet, ting jeg preker til andre. Følg intuisjon, følg tegnene, du får svar på en eller annen måte. Ja, du gjør jo det. Å det gjør jeg og.

Så i dag skal jeg lytte.

Jeg begynner med å skrive en tekst til sangen som går på repetisjon i bakhodet. Så skal jeg rense huset, før jeg mediterer. Etter det skal jeg hente material som jeg har ventet med i x antall uker, for å begynne å bygge båser i stallen. Så jeg kan fortsette med å bygge opp hverdagen, og fylle den med det jeg vet mitt hjerte roper så sårt etter. Å når kvelden gjør sin ankomst, skal jeg gå ned i fjæra, tenne et bål, og innvie trommen min.

Og så vil jeg avslutte med å be dere holde utkikk. For i de siste månedene, har jeg drømt om en hest som skal til meg. Ja, min hjelper ba meg bygge ferdig, så skulle hun bringe den til meg. Men et lite dytt skader ingen. Jeg ser ikke hesten så godt, da den er på avstand. Når jeg ber om å få komme nærmere, bringer de meg til øynene. De gråter. Hesten er sliten, etter et hardt liv. Jeg vet ikke rasen, men det virker som en kaldblods, da den er på den kraftigere siden. Den er lysere enn mørk i pelsen. Alder og sted vet jeg desverre ikke, alt jeg vet er at dette er et sjelebånd.

Stortsett hver kveld. Samme leksa.

Vi pusser tennene, skrur av lysene og går i seng.

Vi kryper under dynen, gir hverandre et kyss og rigger til beste stilling. Men før jeg har vridd meg bare 1 av 143 ganger, så hører jeg en velkjent lyd. Min manns snork.

Ila dagen, med jobb, barn, hus og hjem. Byr det seg ikke all verdens muligheter til snakke. Og egentlig kommer jeg ikke på de tingene jeg skulle husket på å si, før vi ligger i sengen og stillheten senker seg. Men nå ligger vi her igjen. Du sover i din dypeste søvn. Jeg tenker på alt jeg ikke rakk å gjøre, og alt som skal gjøres. Er jeg riktig heldig, så begynner tankene spinne ut av kontroll og jeg husker plutselig på den ene krangelen vi hadde for 4 år siden. Av en eller annen grunn, så er de mest grusomme minner innprintet for evig tid på hjernebarken. Men om jeg har husket å låse døren, som jeg allerede har sjekket 2 ganger, det blir langt over min kapasitet.

Så her ligger jeg. Med tanker om hvordan livet ditt kunne vært, hvis vi ikke var sammen. Jeg ser for meg alt for klare bilder. Kjenner på alt for store følelser. Og skulle ønske at jeg fortsatt røykte. Samtidig som jeg fornemmer litt og litt mer hat til deg, for hver gang du starter sagbruket.

Men det får aldri du vite.

Dette er min selvtortur. Min byrde. For jeg vet at dette blir for dumt. Jeg vet dette ikke er nok til å vekke deg over. Men jeg håper for guds skyld ikke du våkner når jeg er i denne tilstanden. Samtidig som jeg skulle ønske det, så du kunne få høre nøyaktig hvor landet ligger.

Men nei. Du fortsetter i en intetanende forfatning. Og i morgen tidlig gir du meg et kyss eller 14, før fu drar på jobb,og tenker over hvor bra vi har det. For nå er det x antall dager siden sist konen din havnet i en selvdestruktiv spiral. Så ting er vell da på bedringens vei?

Hva gjør livet verdt å leve?

Hvorfor velger du, hver eneste dag, å forbli i dette livet?

Minutter. Timer. Dager. Måneder. År. Vinter. Vår. Sommer. Høst. Ja livet er kort. Men samtidig jævlig langt. Den ene smerten etter den andre. Det butter liksom i mot uansett rettning. Jo, det kommer en dag innimellom. Dagen da solen skinner, togskinnene er nysmurt og kaffen aldri har smakt bedre.

Men så banker hverdagen på igjen. Muligens krangel med barna. Kollegaen som får deg til å ønske at du ikke stoppet q-tipsen i morges. Den samme gamle uutholdelige smerten i L3, som gjør at du ikke klarer å sette deg som et normalt menneske på do for morgen salutten.

Vi har forsåvidt lært at uten mørke, kan ikke lyset skinne. Uten vondt, kan ikke ting oppleves godt. Men vil det si at når alt går feil vei, skal vi minne oss selv på det, til det mirakuløst endrer seg? Og i utgangspunktet er det vell ingenting som går gale veien. For hvordan skulle vi sammenlignet den gode tiden, og hvor fantastiskt vi kan ha det, hvis ingen statuerte et eksempel på hvordan ting kunne vært annerledes?

Om det er de små eller store greiene sammenlagt. Så er det kortene du har fått utdelt. Og i min tro, de du har valgt selv. Ja du kan legge deg ned å sutre over det, og det bør man gjøre i ny og ned. Det er en grunn til at vi har fått tårer. Men når det har gått 14 dager, 7 år, og ting ikke forbedrer seg. Er det da ikke vårt valg om å gjøre et valg? Skal jeg sitte i denne boblen av selvmedlidenhet, og ikke prøve. Eller skal jeg forsøke å leve mitt liv, på en måte jeg ikke angrer når jeg ser tilbake.

Jo, enkelte ting forblir vanskelig og vondt. Men man kan alltid endre noe for å gjøre det bare hakket bedre. For å ikke bare gjøre dagen verd å overleve, men livet verd å leve. Hvis ikke, hva er vitsen.

Det finnes og en kosmisk energi kalt karma. Tanker og handlinger reflekteres i tanker og handlinger. Positiv energi ut, positiv energi inn. Det du sender ut i universet får du og tilbake. Så velger du å fokusere på alt det dårlige, om det er i ditt liv eller naboens. Er det det du får igjen. Og her vil sikkert noen spørre om jeg mener det er deres egen feil, om de får som fortjent. Nei. Men er det det du vil henge knaggen på av alt jeg har sagt?

Admiral P sa det best, elsk livet som du lever og lev livet som du elsker.

I går startet jeg en meditasjon etter en lengre tørke. Dagene gikk fra meg, med alt som skal gjøres. Og da er det veldig lett å sette sine egene behov til side.

Under denne meditasjon, ble jeg fulgt inn i bestemors gamle hus. Jeg er et lite barn igjen. Og jeg går inn i det gamle minne. Inne i huset ser jeg meg rundt, alt er som jeg husker det. Jeg finner ikke noe nytt som kan gi meg svar på hvorfor jeg er her. Så jeg går ut igjen.

Men jeg føler at jeg ikke er ferdig, og en hånd tar min. Denne sjelen leier meg inn i huset igjen, og opp trappen. Jeg går inn på det første soverommet der jeg brukte å ligge. Der står min bestefar i vinduet å røyker. Denne mannen fikk jeg aldri møte. Han døde et år før jeg kom til verden. Men historiene tilsier at han ikke var en snill person.

Han forteller at jeg må ta mitt valg nå. Et valg om å bli gravid eller ikke. For jeg har ikke så lang tid igjen på å avgjøre det. Det mentale stresset opp gjennom livet har satt kroppen min i tidlig start av overgangsalder.

Han fortsetter med å snakke om hva han gjorde galt, hva han lærte, og at han er nå klar for å komme tilbake som mitt barn. For å gjøre ting annerledes. Han vil å komme tilbake med en gave, der han skal få praktisere mediumskap, å hjelpe andre.

Jeg sier jeg ikke er klar til å velge. Dette valget blir for stort. For jeg velger ikke bare for meg. Jeg tar et valg for hele familien min.

Ved å ta dette valget, kan det hende jeg velger bort en mor for de andre barna mine. En kone for min mann. Livskvaliteten jeg har igjen.

Så jeg gjør det jeg ikke skal gjøre. Jeg lukker ørene for den andre siden. Jeg sier at jeg nekter å ta valget alene. Gi meg et barn hvis jeg skal ha et barn. Blir jeg gravid, skal jeg ikke ta det bort. Men jeg går ikke inn for å bli det.

Bestefar gir meg et nikk, og jeg går ut derfra.

På vei ned, møter jeg bestemors kjæreste i trappen. Han går opp for å legge seg.

Jeg fortsetter, helt ned i kjelleren. Jeg vekker bestemor, tar henne i hånden, og hjelper henne ut av huset.

Vi går et par skritt bort i gaten, så snur jeg meg mot henne. Blåmerkene og blodet er borte. Hun står der i den gule kjolen jeg husker så godt, og ser ut som sitt beste selv. Hun smiler til meg, jeg gir henne en klem og våkner med tårer nedover kinnet.

I store deler av mitt liv, har jeg vært omgitt av rusmidler.

Der var både alkohol og tyngre stoffer i min oppvekst. Og i voksen livet var yrket jeg hadde lengst, drosjesjåfør. Jeg kjørte rundt på en liten øy, der du feiret med en fredagspils. Tok en øl eller 14 etter fiske. Etter skoledagen var over. Til fotballkampen. For at du var værfast. For at veien endelig var åpnet. Trygda var endelig kommet inn. Ja, du tar poenget. Itillegg kunne jeg få tlf om at min mor og tante var borte på 3. dag, og det var på tide de kom hjem. Så da kunne jeg bruke ettermiddagen på å hente de, ut fra et velkjent hus, jeg absolutt ikke ville de skulle være i for lenge. For å så få de hjem, for å sitte med min mor, i det hun gikk inn i en psykose, flashback eller pustestopp.

Jeg forbannet ofte søskenene mine, da ingen ringte dem. Jeg fikk høre at de hadde nok med sitt.

I ettertid, da støvet fra flink pike syndromet hadde lagt seg. Vet jeg jo at jeg kunne drefset mobilen midtfjors. Men samtidig har alt «maset» gjort meg betenkt. Jeg har fått gått igjennom prosessen, med tanker og følelser knyttet til andres belastninger.

Ja det har slitt på meg. Men jeg vet det også har tæret på mine nærmeste. Det var en grunn til valget.

Ja, jeg velger å bruke ordet valget. For det er en avhengihet, en sykdom. Men det er en grunn til at noen er mer disponert for det en andre. For vi gjør jo ikke kroppen vår vondt, uten at det er en større smerte vi forsøker å drukne. Det kan være traumer. Det kan være indre uro. Bekymringer. Gruppepress. Uansett, noe som bråker mer enn viljen til å slutte. Men det er vell ikke vår rett, til å dømme noen nedenom og hjem igjen av den grunn.

Vi har alle våre byrder. Om det er den ene røyken, på datoen for mors død. Sjokoladeplaten du ikke klarer la ligge på kvelden, til tross for dietten. Kanskje du renner til gymmen 4 ganger daglig. Mulig du har brukt sovepille hver natt siden du var 17 år. Eller kanskje du bare har en intenst trang til å diskutere med gud å hver mann.

I dag er vi såpass opplyst at vi vet hva diverse gjør med systemet vårt. Men av en eller annen grunn, unnskylder vi en pakke petterøs mild, tilsatt det ene og andre, mer enn en annen naturlig femkantet tobakksplante.

Nei, jeg tillater ikke slikt i mitt hus, eller i nærheten av mine barn. Min største avhengighet er 1mg melatonin 2 ganger i året. Men hvis andre har noe, de føler de trenger å døyve. Er det vårt bord å peke på? Det påfører jo ikke annet enn skam.

Nei, det er heller ikke rett når slike saker går utover uskyldige andre. Men jeg ser og den siden der behovet for å dempe innsiden, kanskje blir sterkere enn å imøtekomme andres behov. For skyggelapper har vell vi alle hatt på et eller annet tidsrom i livet vårt.

Hovedpoenget mitt er vell et ønske om at vi kan se mennesket i andre enden, selv om vi gjør det på avstand. Vi har alle vårt å bære. Hvilken ryggsekk naboen bruker, er like mye hans valg, som ditt valg om å fokusere på det.

Så her avslutter jeg med kardemommeloven.

«Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil.»