Jeg tror spørsmålet oftes stillt, er hvorfor så mye smerte.

Tvilen til høyere makter næres nok også av denne diskusjonen.

Hvis vi tar bort religion og bruker ordet gud for å ha noe å henvende til. Hvorfor ville en kjærlig gud gjøre dette mot sin skapelse. Hvis vi alle er skapt i hans bilde, hvorfor påfører han oss så mye smerte. Hvis han er allmektig, hvorfor svarer han ikke mine bønner.

Sorg og smerte er vanskelige ting å forholde seg til. Og i hvert fall når vi ikke kan klandre noen. Det er ubehagelige følelser, som ikke har noen umiddelbar lindring. Derfor vil vi kvitte oss med det så fort som overhodet mulig.

I min erfaring er det i dette øyeblikket jeg jobber mest. Hodet går på høygir med alt jeg vet, alt jeg kan og alt jeg ikke har forsøkt. For å klare å roe systemet på et eller annet vis.

Og der tror jeg svaret ligger.

Vi lærer raskere med det negative. For det har som regel større konsekvenser enn det positive. Og det går gjerne på både ditt fysiske og psykiske velvære.

Hvis du er på jakt etter mat, men gjør en blemme som koster deg middagen. Da må du legge deg sulten. Den følelsen er noe du ikke vil oppleve igjen, så dagen etter vil du gjøre det annerledes. Helt til du finner noe som funker.

Vi blir belønnet med det positive, som en mett mage. Vi lærer av det negative. Å det du lærer sitter lengst inne. Du kan glemme et kompliment du fikk for 20 år siden, men du har vel ikke glemt den ene bakken du snublet i, som satt deg ut av spill i 2 uker. Der vil du bestandig være litt mer forsiktig.

Kanskje en tynn metafor for noe så komplekst. Men jeg tror nok det er en mening med alt. Og vi blir hørt av våre på andre siden. Men de kommer når vi trenger det, ikke når vi ønsker.

Det er aldri så vondt at det ikke er godt for noe.

Innerst inne vet du det er galt.

Men enkelte ganger er det lettere å overse.Det er bare en del av hverdagen nå. Lovnader i hyttåpine. Tomme unnskyldninger. Vet du hva det kalles? Manipulasjon. De samme ordene, om og om igjen. Men ingen endring. Eller så vrir vi å vrenger på det, til det plutselig er jeg som er gått av hengslene.»Ser du ikke at jeg prøver, det blir aldri godt nok for deg» Jeg vet det så altfor godt. Men jeg er sliten. Så dagen for å bryte ut er ikke der riktig ennå. Kanskje den aldri kommer.

Psykisk nedbrutt. Kanskje jeg ikke er verdt mer. Han sier han elsker meg. Og han gjør alt for meg. Det minner han meg stadig på. Og jeg er enig. Det er stortsett ikke en ting jeg ikke kan be om, uten at han leverer. Bortsett fra trygghet.

Men hvor viktig er egentlig det i det store bildet. Og hvor trygg er jeg egentlig hvis jeg går. Jeg sier da i fra meg tak over hodet. Transport. Økonomi. Hunden min. Da er det bare meg. Og er jeg nok? Jeg har mer enn mesteparten. Og det minner de meg stadig på.

Han vasker, lager mat, snekrer, tjener penger som jeg kan bruke. Han sier stortsett aldri nei til meg, og er ikke den verste å hvile øynene på. Nei. Kanskje det er bare jeg som overreagerer. Sinnet er vell kanskje ikke så ille. Det er ikke akkurat som han slår meg. Så jeg må kanskje bare jobbe med min egen trygghet. Det er sikkert pga barndommen min at jeg er overmeg sensitiv. Og alle sier det jo, han forguder meg. Sier aldri et vondt ord. Så kanskje det er jeg som missforstår. Kanskje kjærlighet og trygghet er to separate ting.

Både mine foreldre, venner og tilfeldige folk på gaten sa jeg har skutt gullfuglen.

Jeg tar meg selv noen ganger i å starte en diskusjon, for å få kvoten fyllt. En liten krangel, så vet jeg at vi er ferdige for i dag. Da kan det være stille resten av kvelden. For da har du lovt å forandre deg. Og det varer gjerne en halv dag.

Kanskje trygghet ikke ligger for meg i dette livet. Er det en lærdom i det? Eller er jeg rett og slett for svak. Oppbrukt kanskje. Ferdig med å kjempe for meg. For uansett hvor høyt jeg roper, så viser det seg gang på gang at det er bare jeg som lytter. Så kanskje foreldrene mine hadde rett. Tullsinne..

Hva fortjener egentlig en mor med ME? Eller en hustru for den saks skyld.

Kan jeg ha en glede i hverdagen, eller fraskrev jeg meg den retten v første fødsel?

Vi er jo to om både barn, dyr og husholdning.

Men hjernetrimmen kommer inn der uføretrygden går ut. For jeg er jo hjemmeværende, med ikke mindre enn 2 diagnoser som gir fatique. Itillegg til andre helseutfordringer. Og det er ikke alle dager jeg klarer å fungere optimalt. Faktisk ikke en dag.

Så det er ofte både frokost og middagskopper får stå litt extra. Det kan gå en uke med kjøpsbrød før jeg baker på nytt. Barna lager middag en gang i uken. Støvsugingen fordeles, og den store klesbretterdagen nærmer seg hver dag med stormskritt. Kun for at hauven i sofaen kan vokse forbi komfortabel liggestilling.

Jo, jeg kan av og til lage bollemelk til kveldsmat hvis de spør. Og jeg kjører hvis de skal til venner. Jeg hjelper med lekser og hører på ilandsproblemer. Jeg har og snekret harry potter tryllestaver og hjulpet med pappkostymer. Så helt frakoblet som mamma er jeg vell ikke.

Men når barna er på skolen, og mannen på jobb. Eller når de flakser til venner og gubben brøyter. Skal jeg da sitte å vente på neste kommando? Ikke det at det ikke er nok å gjøre, for det tror jeg at jeg konstaterte ganske bra. Og ikke at ikke familien har gitt meg glede, for det gjør de fortsatt. Men skal jeg ikke være meg oppi det hele? Eller er er jeg ene ansvarlig for de huslige plikter fram til alle er dratt fra meg? Når helsen ikke strekker til hjemme. Blir det da feil å hente 17 ish dyr å ta ansvaret for?

Dyrene gir meg glede. Og det er noe jeg må daglig ut å stelle med. Joda, jeg er utslitt når kvelden kommer. Og egentlig før dagen starter. Men jeg er og mer i bevegelse. Jeg spiser mer. Er sterkere. Sitter mindre på skjerm og hjelper noen ekstra sjeler. Itillegg smiler jeg mer.

Men det går utover begges økonomi. Barna og mannen må hjelpe til mer i huset. Og de dagene jeg ikke klarer, ute i fjøset. Vi ser ikke hverandre så mye som før, men det er for at jeg ikke lengre sitter på stedet hvil.

Kanskje det virker urettferdig. Men min glede er like mye verdt. Og hverdagen min skal ikke bestå i liggesår eller oppvask.

Å åpne for andre siden.

Kjenne igjen når sjelen snakker. Stole på magefølelsen. Følge intuisjon. Finne sin indre 16.generasjons hekse gen. Kalle på moderskipet.

Du kan vell egentlig kalle det for hva du vil. Men jeg tror prinsippet er det samme, + – noen detaljer.

Fasiten er iallefall uendelig ettersom jeg forstår det. Og når jeg begynte, ga jeg nesten opp. For i mange oppskrifter, må du følge det til punkt og prikke. Ikke hoppe til slutten av boken først, og helst betale en tusen lapp eller ti for å gjøre det riktig.

Uavhengig, en metode må ikke være riktig for deg. Et tidsperspektiv trenger ikke harmonere for ti stykker. Og måten himmelen åpenbarer seg for deg, er nok mest sannsynlig ikke det samme som for Lilli Bendriss.

Hvordan øvelse du gjør først spiller vell heller ingen trille. For ingen andre enn deg vet hva du vil med å åpne for nye sanser. Kanskje ikke ennå deg selv. Muligens ønsker du bare å ta bedre livsvalg. Eller kanskje du vil bli med på svensk åndenes makt. Uansett kan du trenge bare en meditasjon, mens en annen må gå igjennom alle tekster tilbake til hieroglyfene.

Poenget var vell, det er en million måter å gjøre det på. Og ingen vet hva som funker før de har forsøkt.

Det var vell Lilli Bendriss som ramlet over en akupunktur nål. Noen mediterer hjemme, andre kan igjen reise til tibet å studere med munkene. Jeg har hørt om å se inn i et telys til noe åpenbarer seg. Rense hus og kroppslig system med grovsalt og salvie. Det er selvfølgelig kurs innenfor hver gren, et kjappt google søk hvis det er den ruten du ønsker. Facebooksider til den store gullmedaljen, der du kan øve på å «se» etter bortkommene airpods og pengbøker mistet en fuktig kveld.

Joda, nok av alternativer.

Og det er slettes ikke sikkert mitt er det rette for deg. Men skal du forsøke de andre, så hvorfor ikke begynne enkelt.

Jeg har et overaktivt hode, med dissosiasjon attpå. Etter at kropp og sjel har fått seg litt juling, så henger ikke alltid kjøtt å tanker sammen.

Så når jeg skal sende healing, kanalisere, meditere. Bruker jeg helst musikk i ørene. Gjerne trommelyder. Av en eller annen grunn, blir fokuset mitt lettere, og egoet mitt har vansker med å slippe til. Ikke alltid, men mesteparten av tiden. Det er en studie på hvordan lyder trenger inn i nervebanene, og overstyrer enkelte signaler fra hjernen. Det var vell derfor man lager OM lyden i meditasjon eller bønn. Vibrasjons lyden fra universet. Jeg bruker den ikke. Jeg har prøvd. Men ikke noe for meg. Synging av full hals derrimot, det overstyrer panikkangsten min.

Men her tok hodet overhånd igjen. Uansett. Meditasjon. Viss det er noe du ønsker å teste. Din fulle og hele konsentrasjon burde gå til å ikke sovne. Ingenting annet. Finn en lyd du ønsker å høre på. Jeg bruker infinity realm på youtube. Å la de tanker og sanser som kommer, komme. Ta deg tid til å se hva som dukker opp. Hva hører ut som ego, dine egene tanker. Hvilken ord, lukt, smak, følelse, tanke, sang osv popper opp, som du kan bli litt overrasket over? Der du sitter igjen med, hvor i allverden kom det fra.

Du kan å feks begynne å se etter de små tegnene o hverdagen. Og bare åpne sinnet for at det faktisk finnes mest mellom himmel og jord. Ser du ofte en tallkombinasjon, finn ut hva det betyr. Er klslettet det samme som mors dødsår, eller er det engletall. Kjenner du syrinlukt i kjøkkenskuffen, eller ser du hjerter i skyene. Mynter dukker på mystisk vis fram over en lav sko. Eller en viss farget fjær faller på nesen din.

Den enkleste er å bare lytte til hva som blir sagt. Blir du kvalm av å være på jobb, finn noe annet. Tenker du ofte på et menneske du bare har møtt en gang, ta kontakt så finner du ut hvorfor etterhvert. Eller kjenn etter når gåsehuden reiser seg på hver millimeter av kroppen din, hva gjør du akkurat i dette øyeblikk?

Sistnevnte får jeg ofte når jeg feks hører på enkelte sanger til iniko. Jeg gjorde det å lenge før jeg forsto teksten.

Men det syntes jeg er en fin plass å starte. For jo mer du lytter, jo mer blir sagt.

Den som lever med vennlighet, skal leve i vennlighet. Den som lever med hat, skal leve i sinne.

Jeg sto å rengjorde i båsene da dette kom til meg. Om det er et ordtak, vet jeg ikke. Men jeg legger min lit til andre siden, og skriver ned mine tanker rundt det.

Når tanken slo meg, tenkte jeg på bla karma, MEen min og hvor fantastisk kroppen vår er, som kan tåle det mest utrolige.

Hvis vi lever med hat i hjertet, og det er en negativ energi vi sender ut. Så er speilbildet vondt å se på. Vi går rundt, uffer og åer til folk og til fe. Irriterer oss grønn over ting vi ikke får gjort noe med, og velger å henge oss opp i hvorfor meg. Skal ikke nok være nok. Hvorfor hater gud meg, når er det min tur å vinne penger. Når skal jeg slippe å slite. Hvofor får jeg sykdom på diagnose på lidelse, når jeg allerede har opplevd mitt.

Ja livet kan treffe midt på blink til en, å skivebom til en annen. Men viss vi bare skal se det verste og mørkeste, ja da blir det vondt å leve. For ingen andre enn deg kan skru på lyset. Joda, det kan komme en og annen for å vise deg lysbryteren. Men velger du å kaste sikringen midtfjords, ja da sier det seg selv.

Når du velger å fokuserer på hva som fungerer med livet, blir verden en vennligere plass å leve.

Når vi tenker på ordet healing, er det fort gjort å tenke energi. Varme. Kanskje smertefri. Mirakel.

Men oversatt betyr det å gjøre hel. Å hva menes med å gjøre hel?

Når man snakker om hva som kan heales, så er det alt. (Fortsatt ikke fyllesyke.) Det emosjonelle, altså følelser. Det fysiske som da er kroppslig. Det mentale, tanker. Og det spirituelle, som er sjelen. Og hvis vi skal gjøre en person hel, vil alle disse komponentene harmonere.

Ja, det kan bety at du på «uforklarlig» vis blir frisk fra en uheldbredelig sykdom. Hvis det er det som er meningen for deg. Men healing kan og bety, at du vil åpnes for nye tanker om lærdommen og livet ditt. Feks gjennom en samtale. Det kan være at du får oppleve en kraft fra andre siden, som igjen skal vise døden ikke er noe å frykte. For at tiden din er kommet. Du kan få litt mindre vondt, for å takle en annen smerte som kommer eller allerede er der. Eller det kan være at chakraene dine balanseres, for å få mer eller mindre anstrengene energiflyt, for å takle denne perioden i livet bedre.

Derfor vil det være forskjellig opplevelser og annerledes reaksjoner fra person til person. Og ulike tidsbruk. Men du kan ikke gjøre noe feil ift om det skal virke eller ikke. Jeg ber om at du skal ta en pust i bakken og kjenne etter, for mennesket er generelt for dårlig til det. Og jeg ønsker ikke at du feks skal kjøre bil eller være på café, itilfelle du begynner å gråte.

Men en ting er helt sikkert. Du er sett. Du er hørt. Du fortjener det samme som alle andre. Og du er elsket. Prøv å føl hvor healingen setter seg hos deg, og oppdag de små tegnene på lyset vi kommer fra

Hvorfor er det slik at mennesket noen gang ikke lar seg selv sørge?

Det er en naturlig prosess. Og den største feilen vi kan gjøre, er å sette en utgått på dato merke på sorgen vår.

Det er ikke opp til oss å velge når denne sorg perioden skal være over. Og det hjelper værtfall ikke å distrahere seg for å ikke kjenne på den. Eneste du gjør da er å utsette det uunngåelige. Å for å starte healingen må du ha sørget ferdig.

Om det er en sjel som har gått over. En person som såret deg. En du kanskje aldri møtte. Kan ikke du være lei deg?

Hvis du kjenner tårene presser på, hvorfor ikke slippe de til. Hva holder deg igjen fra å følge dine behov?

Hun fortjener ikke mine tårer. De såret meg med vitende vilje. Jeg møtte han aldri. Det passer seg ikke. Jeg kan ikke gråte mer enn de nærmeste.

Kjenner du på en sorg så er den reél. Noe som trenger healing ligger latent under overflaten.

Kanskje du trenger å sørge over et liv som har vært. Om det var ditt eller deres. Et liv som du ønsket men ikke fikk. Et forhold som nå ikke kan gjennoppbygges. Et ønske om forståelse.

Uansett hva det er som sprenger vei i tårekanalene, la det komme. Ikke utsett sorgen, healingen og lærdommen. Det som venter etterpå er absolutt verd det.

Abort er et vanskelig tema.

Uavhengig om celleklumpen er ønsket eller ei, så er det noe som skal gjennomgås.

Selv om du tror på det ene eller andre, vil det ikke endre at alle synspunkter dukker opp på rekke og rad i tankegangene. Gjør jeg noe galt? Er det meningen? Tar jeg livet av noe? Hvilken rettighet har jeg til å bestemme dette? Hva om? Vil jeg angre?

Det er nok en naturlig prosess i dette øyeblikk. Og fullstendig lov å være usikker og nølende, uansett hvor sikker man er i sin sak.

Men én ting er helt sikkert. Du gjør ikke noe galt. Det som skal bli, blir.

Du har et valg. Og er valget tatt for deg, så skal du være sikker på at celleklumpen vokser videre.

Kanskje skjer det noe med bilen som gjør at du ikke kommer fram. Kanskje utsettes timen pga innkommende akutt situasjon. Muligens oppstår det en situasjon der du får ekstra betenkningstid. Eller er du en av de 2% der aborten bare ikke tar?

Du tar ikke livet av noe. Ja det har organer som tikker og går. Men det er bare den fysiske kroppen som utvikles. Og sjelen som skal besitte denne foreløpige gele kladden er bare innom på besøk av og til. Den forblir ikke før tiden er inne til fødsel. Velger du å ikke gjennomføre svangerskapet denne gang, så venter sjelen på andre siden til den har en kropp som er klar for den. For den har et liv som skal leves og lærdommer som skal gjennomføres, i likhet med deg. Med fri vilje inkludert.

Så alt blir som det skal, og du er like elsket uavhengig valg. Bare du kan vite hva som er rett for deg.

Mine øyenstener. Min verden. Mitt hjerte. The apple of my eye. Mine barn.

Jeg elsker dere så mye at det gjør vondt. Noen ganger har jeg lyst å ta en tygge av dere. Men noen ganger har jeg lyst, på godt nord norsk, å ete hauve av dåkker.

Ja dere er mitt alt. Samtidig som jeg kan slite med å puste i nærheten av dere. Og noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne gi dere kjærlighet på mine premisser.

Men nei. Når jeg sitter avslappet i sofaen å tar meg en kaffekopp. Så er det ingen krapyler å se. Ingen som har noe å verken vise eller fortelle. Ingen som trenger kos. Ingen som bare vil sitte litt på fanget.

Men når jeg har 17 andre ting på tapeten, lukter dere det? Jeg står med våt klut rundt fingeren, etter å ha brent meg på middagen. Hundemat utover gulvet, for jeg har en valp som er mer i luften enn på gulvet. Trening som skal rekkes å et hus som skulle vært vasket tidlig i forrige uke. En mann som ikke finner et verktøy, som han er overbevisst om at det er jeg som har rotet bort.

Da vil dere fortelle om dagen, og vise tegninger. Krangle om en ny type slæng som dere mener jeg må avgjøre. Diskutere om leggetid og hvorfor akkurat du må gå på akkurat denne treningen, som du selv valgte. Prøve dere på en ny trend, som er å raskest få foreldrene forbannet. For å så selv stampe vekk i sinne å slamre med døren, for at jeg tydeligvis er verdens verste mor, som ikke er glad i dere, for akkurat nå klarer jeg ikke å vie min fulle og hele oppmerksomhet mot alle på en gang.

Så krangler mann og barn, for kua glemte den engang var kalv. Så får jeg påført en dose til med dårlig samvittighet. For jeg gir ikke nok oppmerksomhet til min kjære.

Dagen blir til kveld, og jeg går i fjøset for å gråte en skvett. For i stallen er det ingen som dømmer meg. Der er en hest som vrinsker lykkelig, han er glad så lenge han får mat. Ender som kvakker hele døgnet, så lenge noen årker å høre på de. Å en vær som jeg er ganske sikker på, flørter med meg.

Jeg har alltid tenkt at dagen jeg får barn, skal jeg ikke bli mine foreldre. Jeg skal vise omsorg. Jeg skal beskytte dem. Jeg skal være tålmodig og jeg skal ha tid til dem. Og jeg skal nyte tiden, for de blir jo så fort stor.

Og forsåvidt har jeg lyktes. For jeg gjør disse tingene. Men jeg går glipp av mesteparten, for jeg går hele tiden å venter på at de skal bli større. For helt ærlig, jeg er søkk sliten. Jeg er sliten av å krangle. Av å aldri føle meg tilstrekkelig. Av å sammenligne meg selv med egene foreldre. Av å bekjempe egene demoner i alle sammenhenger.

Jeg kjenner det er to dråper før det bobler over, nesten konstant. Så jeg bruker ufattelig mye energi på å ikke eksplodere til mine nærmeste. Det siste jeg vil er å bli sint på dem. For jeg ønsker ikke at de skal være redd meg på samme måte som jeg følte det. Og når dette ligger å ulmer under overflaten, så har jeg store problemer med nærkontakt. Kommer det et barn å skal klemme, kysse, danse, så kan jeg slite, bokstavelig talt med å få puste.

Jeg kjemper mot å ikke gjøre dette barnet noe, ikke dytte det ned å løpe ut i frisk luft, for rommet blir mindre uten å bevege seg. For jeg har fortsatt logisk tankegang.

Og noen ganger kan jeg avverge følelsene så mye, at jeg blir nummen. Jeg føler overhodet ingenting ovenfor noen. Men det er fortsatt en del av meg som vet hva som skjer. Så kommer det noen for å få kjærlighet, så klemmer jeg tilbake. For jeg vet hvordan det i utgangspunktet skal være.

Jeg smiler, sier at jeg elsker deg, samtidig som jeg tenker i bakhodet, gjør jeg virkelig det?

Jeg er klar over at det er helt normalt å bli overveldet. Jeg vet mine barn ikke hater meg. Jeg vet at jeg er en god mor, og mine rundt meg antagelivis ikke opplever meg på samme måte som jeg kan føle det av og til. Men noen ganger fantaserer jeg om å bli en Alaska bush man.

Jeg sitter her å gråter, akkurat som at det er din feil.

Jeg sitter her å tørker tårer, selv om det er mitt valg at jeg blir.

Jeg sitter her å tenker, hvorfor utsetter jeg meg selv for dette?

Jeg vet jeg må ta ansvar for eget liv. Men det blir tyngre å tyngre for hver dag.

Jeg vet jeg ikke kan forandre deg. Men jeg skulle så inderlig ønske, at jeg i det minste kunne være med å forme bare denne delen.

Du har trykket så mange ganger på mine knapper, at du har gjort deg selv om til en trigger. Å så gir du meg mindre å mindre forståelse for hver gang jeg reagerer.

Men det er valget mitt at jeg blir.

Jeg vet at hvis jeg setter meg først, setter jeg mine barn sist. Men jeg vil preke i deres framtid om å selv sette seg først. Barn har det bedre hvis deres foreldre og har det bra.

Jeg vet at hvis jeg gjødsler behovet for å bli sett først i køen, så mister jeg tilgangen til andre sider som trenger næring. Så hvordan finner jeg ut hva som er viktigst?

Egoistiske tanker, jeg vet. Men hvordan ha det bra uten å være til dels selvsentrert?

Jeg har to regler for en mann. 70/30, har han 70% av det du ser etter, vil du miste de hvis du ser etter de siste 30% i noen andre. Og så lenge det er flere gode dager enn dårlige, så er det ennå verdt det. Alle møter noen skjær i sjøen, men dette begynner å føles ut som Titanic.

Når er nok, nok? Jeg vet når. Men ettersom mønstret går, blir jeg ikke å ta tak i livbøyene. Jeg ser meg selv i min mor. Og skjønner henne desverre mer og mer. Kanskje det er en lærdom i det. Om det er håpet om å bli sett, som holder fast. Eller troen på meg selv som daler. Det vet jeg ikke. Uansett spiller det ingen rolle, da utkomme er det samme. Jeg elsker deg, å jeg er blir ikke å gå. Så kjærlighet er nok alt som trengs, på både godt å vondt.

Men det er greit. Jeg ser tankene og følelsene dine forandrer seg. Jeg vet at jeg trenger ikke gå. For det gjør snart du. Å det er å ok. Jeg er vant til å bli forlatt. Kanskje det er derfor jeg blir. For jeg vet at prosessen blir enklere for deg hvis det er du som får gå. For jeg tror ikke det er meg du vil ha. Det virker iallefall ikke sånn. Jeg tror på kompromiss i et forhold. Men jeg tror å på å gi alt til den som trenger det. Å du vil ikke lengre gi meg noe. Du vil bare gi meg det du tror som kan få meg til å holde kjeft.