Hva er det som får en person til å mobbe en annen? Eller når verre er, at flere gjenger seg på en. Er det virkelig bare usikkerhet over seg selv, eller ligger det mer bak?

Kan det være kjedsomhet? Eller tilstanden hjemme som må gå utover andre? Er det kanskje så enkelt som at hotell cæsar ble tatt av kanalen for tidlig?

Mulig at noe av skylden også ligger i nature vs nurture. Det starter kanskje hjemme, for helt ærlig, vi voksne er ikke bedre. Det hjelper ikke på å hviske «har du hørt» annenhver dag. Selv om du tror du er flink å vente til barna er ute av åsyn, så er du nok ikke dyktig nok. Og så er det selvfølgelig de som gir seg blanke faen, for de gjødsler «standhaftige soldater».

Utrykket «it takes a village» har aldri vært mer sant. For uavhengig av de konfliksskye foreldrene, som gjemmer seg bak «hva mer skal vi gjøre», og de arrogante «mine barn gjør aldri galt». Så er vi et samfunn som skal fostre mindre krig i verden. Så her må priviligerte drittunger desverre vike. For jeg er ikke interessert i å sitte dement på aldershjem, og få slengt at det er min egen feil, siden det «feiler» meg noe.

Hva var egentlig galt i at naboen tok pøbelfrøet i armen, å geleidet hen hjem da egg ble kastet på vinduet. Eller at læreren kunne fysisk bryte opp en slåsskamp.

Nei. Verden utvikler seg mot at det finnes x antall avvikende skolesystemer og bydedyr, som får avgjøre om et fylke skal overdras til urfolket som lever etter reglen, mye vil ha mer og fanden fler. For i diskusjonen om fraflytting og bolyst, hjelper det nok ikke med bygdedager der bare etternavnet telles. Ei heller å tilrettelegge for lærere med angst og MBD, eller afrikanske menn med kulturelle innslag, som at autisme er et valg, og kvinner er skitne. Jeg har ikke behov for at min 13 års gamle sønn, skal fortelle at det de lærte idag, var hvis du ble opphisset av en dame på stranden, så måtte du hjem å mastrubere. Men det er jo selvfølgelig bare min personlige mening.

Så har ligger vel et viss ansvar på rektor som praktiserer byråkrati. Hvis det ikke ligger positiv anerkjennelse i en sak, så har han plutselig dissosiativ lidelse, der han ikke kjenner igjen verken mobbesaken eller underbuksa. Alt gjøres jo etter boken. Men ikke spør hvilken, for han kan aldri svare på neste steg når første, andre og tredje mislykkes.

Kanskje hadde det vært et bedre utgangspunkt hvis vi hadde puttet alle utskuddene på en øy for seg selv. Der ville værtfall jeg ha bodd, da det virker som utskuddene er de eneste som kjemper for en litt lettere hverdag, med nedgang i selvmordsstatistikken.

Nei. En skole for lærere med barn på skolen, som kan ha enerett til lærer garderoben etter svømming, for å antageligvis pudre stjerten før den plasseres tilbake på silkeputen. Og en skole for oss med diagnoser og annerledes klesstil.

Hva var egentlig galt med ordet nei? Gjennomskuet de oss? Dagen vi ikke lengre fikk gi de et klaps i bakhue, så forsvant fantasien for avstraffelse?

«Fikk du anmerkning i dag? Ta med tlf, nettbrett, ps5, xbox og fandens oldemor med deg på rommet. Du har husarrest.»

Nei.. Det er nok ikke mer vi kan gjøre. For langt nord til at kravene gjelds, og for passiv til å ta stand. Det er jo tross alt ikke ditt barn det gjelder. For hen bryter vel inn i urettferdig automatisk dagen det trengs. Det er vel ikke noe som må læres. For din samvittighet holder det vel med et hjerte i kommentarfeltet og tenning av virtuelle lys. Er det en liten bygd, kanskje du tilogmed fysisk dukker opp med en bukett.. Og når du gjemmer deg bak at ingen mistenkte noe, kan du bestemme om du vil legge skylden på deg selv, som ikke lærte barna ditt hva de skulle se etter. Eller om du vil skylde på barnet ditt som ikke grep inn hvis de visste om det. Survivor’s guilt er iallefall noe som kanskje burde være valg for godnatt historie, over den overformidlede vrien av noe pedagogisk riktig eller politisk korrekt.

Sliten ja. Oppgitt? Absolutt. Men det er fortsatt mitt barn, og det er alltid med jeg kan gjøre.

Har du hørt om survivor’s guilt?

Det er som regel følelsen av skyldfølelse over andres død. Der du selv sitter igjen på denne jord, og føler på skammen over at du ikke ligger i bagasjerommet på en modifisert Volvo 240.

Sorgen over de som ikke lengre er, men og alle kroppslige sensasjoner knyttet til at det skulle vært deg.

For hvorfor ble det ikke deg? Hvorfor skulle akkurat du få bli, når den andre måtte forlate? Kunne du gjort noe annerledes? Du er kanskje også sikker på, at verden hadde vært et bedre sted hvis det hadde vært omvendt?

Følelsen av å aldri finne ro. Skyldfølelse uansett hva du gjør. Får du et barn? Tenk hvordan den avdødes barn hadde blitt. Hvordan foreldre de hadde blitt. Tenk hvis deres foreldrene hadde fått blitt besteforeldre istedefor.

Kanskje du prøvde å finne ro, i alt som har en nummende effekt. Røyk. Alkohol. Piller. Imens alle hvisker rundt deg. «Se hvordan han kaster bort livet etter miraklet der han overlevde.»

Mulig du forsøkte å ty til høyere makter. Tro på den allmektige. Han har svar der du har spørsmål. Men etter en periode, der du har knyttet hender ved sengekanten x antall ganger og tent hvert et lys i kirken. Så begynner håpet å dabbe av, og du sliter mer og mer med å holde troen. For uavhengig hvor mange prekener du lytter til, så minsker ikke smerten.

Kanskje du forsøker så hardt du kan å glemme. Samtidig som du sitter i sen selvtortur med en samvittighet som gjør alt den kan, for å huske hver minste detalj. For hvis du tillater deg å glemme. Så kanskje du bare burde ha det vondt. For hvilken person er du egentlig da? For når du overlevde, og noen andre ikke var så heldig. Hva gir deg da retten til å ikke være takknemlig for hvert jævla sekund av hvert minutt, time, dag, mnd og år som går? For vil ikke det være å skjende minnet deres?

Så kanskje du skal bli mor theresa? Gi og gi og gi og gi, siden du fikk? For hvis du ikke gjør det, hva venter deg dagen din kommer? Vil de stå beredt på andre siden av tunnelen for å jevne spillet?

Hva hvis det faktisk bare var deres tur, og ikke din. Hva hvis det var meningen at du skulle sitte med denne lærdommen og ikke samvittigheten. Hva hvis du egentlig skal leve livet uten skyld. Hva hvis de merkelig nok, men helt sant, bare har kjærlighet til deg fra andre siden. Og forsøker å vise deg det daglig. Vi trenger ikke se alt som kan minne oss om noen, som en negativ ladet ting. En ting, sang, sky, fugl, fisk, bilskilt etc. Kanskje det bare er deres måte å bekrefte himmelen, og ingenting mer. Kjærlighet, omsorg, støtte, til alt vi gjennomgår i vår lærdom her nede. Hvorfor skal den tanken ligge så mye lengre bak enn alt det grusomme.

Når jeg kanaliserer noen med survivor’s guilt er budskapet alltid det samme, og alltid like klart. Lev livet ditt med glede. Ingenting kunne vært gjort annerledes og alt ble slik det skulle. Og hadde det vært gjort annerledes, ville utkomme vært det samme.

Jeg ser ofte tilbake til oppveksten min. Og tankene vandrer til at ting kanskje ikke var så ille?

Det kan selvfølgelig være dissosiasjon jeg opplevde i øyeblikket. Eller tilgivelsen jeg har ønsket å føle på i ettertid. Muligens bare sammenligning av meg selv med andre, og hvordan de har det på dette punkt i livet.

For jeg møter ofte folk med store traumer. Og måten de reagerer, håndterer og lever i dag, er ikke lik min.

Jeg vet og at vi alle er forskjellige. Med både forskjellige tanker og følelser knyttet til en situasjon. Men det er også i noen tilfeller lett å overse.

Møter jeg andre med lignende historie som meg, mindreverdiger jeg den selvfølgelig ikke. Men om det er den konstante stemmen i bakhodet som forteller meg at jeg ikke får surke. Eller troen om at jeg har fått mine lærdommer for å hjelpe andre, så jeg må huske på å være takknemlig of ydmyk. Jeg vet ikke alltid.

Uansett grunn, skimter en viss personlighetsforstyrrelse igjennom. For om jeg aldri så mye klarer å stå i lyset i dag, så er jo hverdagen og egoet mitt preget.

Jo, vi har alle et valg om hvordan vi skal oppføre oss. Og forsåvidt agere. Men noen ganger slår instinktet ihjel de logiske tankene, og jeg tar meg selv i å ramle ned kaninhullet.

I øyeblikket kan jeg finne millioner av feil ved de rundt meg, for at de trigger, og vekker følelser i meg som jeg vet gjorde vondt i første omgang. Men sannheten er vel at reaksjonene jeg kan få, nesten visker ut linjene som skiller manipulasjon og psykopatiske trekk, med feks ptsd. Greit nok, jeg ikke er født med skurr på nevrologiske linjer. De er påført. Men bpd og cptsd kan i mange tilfeller trekke tråder med de såkalte negative diagnosene som narsisime, schisofreni og til dels DID. Forskjellen ligger gjerne i hvor reaksjonen og væremåten kommer fra, like mye som valget man tar ift å jobbe med seg selv.

Men ja. Jeg må nok innse at selektiv kjærlighet kanskje har satt sine spor. Og selv om tilgivelse er en faktor, vil og en innrisset redsel gjøre sitt. Men det ligger vel en lærdom her og.

Vi er mange som tror på det samme konseptet. Og om det er en tro for å lette traumer eller menneskeheten er ikke hovedsaken her.

Den røde tråden er en høyere makt. En som skal være der når egoet svinner henn, og vi står igjen med rent lys og kjærlighet.

Ettersom jeg forstår, selv om vi har forskjellige regler og ritualer, innenfor de forskjellige rettninger. Så er det en gjenganger at bare andre siden kan dømme. Det er ikke opp til oss å håndheve loven uavhengig boken vi følger. Vi skal bare feie for egen dør, eller male egen karm.

Hvorfor er det da så vanskelig å holde seg ydmyk, og ikke sitte innenfor egen skjerm/kjøkkengardin å dømme andre sine utsagn. Er det bare når himmelen ramler ned, og vi skal legge oss skinneflat for skaperens føtter, at vi skal utøve ydmykhet. Og vil det da si at det å være ydmyk og forståelsesfull er parallelt med redsel? Når de som tror ikke egentlig tror, men likt med sin siste time, så skal alle synder forlates for at redselen for døden er større?

Hva er det som river å sliter så innimargen i oss, at vi ikke klarer før siste krampetrekning, å tenkte en fornuftig godartet tanke når det kommer til andre mennesker.

Vil arroganse hjelpe deg i din tro eller siste time?

Er du ateist, buddist, kristen, muslim, omnist. Tror du på hinduismen, jødedommen, Tor og Odin, eller kanskje bare moder jord og små grønne menn. Spiller det noen rolle om Rolf i indre forlatte fjellområde pga av at ingen skjønner dialekten tror på noe annet enn deg? Hvorfor denne trangen for å trykke meninger ned i strupen som at det er en forlatt fugleunge?

Så vidt jeg vet er det ingen plasser det står, at du ikke får komme inn i ditt himmelrike, hvis ikke du klarer å konvertere mest mulig. Og gjør det det, overkjøres det som regel av en annen regel om å ta pekefingeren ut av kaviarstjernen til naboen.

Jeg skjønner ikke når en trosretning gikk fra å elske din neste, til å starte fulle kriger.

Nå ble jeg selv litt hyklerisk her, for innlegget kommer fra samme sted inni hjernebarken, der jeg prosesserte noen nedlatende kommentarer om andre sin tro. Men i håp om å bli tilgitt i min siste time, legger jeg allikevel teksten ut.

Jeg har alltid basert min egen selvverd på andres oppfatning av meg selv.

Om det kom til familiens mening om en sak. Hvor ofte venner ba meg med i sosiale sammenhenger. Eller hvor ofte en mann ville ligge med meg.

Jeg har alltid vært den person som andre ville jeg skulle være. For hvis jeg ikke har noen å måle meg mot, hvor mye verdt er jeg egentlig. Hvor sterkt står jeg alene. Og er egentlig meg metaforisk naken, uten noen, bedre enn å ha folk rundt meg å dele livet med?

Det er vell i bunn og grunn ingen i min familie som har valgt en dag med meg, hvis jeg ikke kunne stille opp med noe. Og det har alltid vært meg som måtte ta initiativ til besøk.

Jeg har vært en god sjåfør. Sydd gardiner. Stablet ved. Trillet tur. Gått på butikken. Vært barnevakt og klagemur. Vasket hus. Pusset opp.

Men har det kommet til feks hyggestur, så er jeg sist i rekken.

Når jeg har slitt i er forhold med enten en mann eller søsken, har og min familie vært påpasselig å fortelle meg at jeg kanskje ikke burde ha så høye krav. Med generel tanke på hvem jeg er.

Med venner har jeg hørt mye om deres problemer og historier om hva de har gjort med alle andre. Men når det kommer til stykke, vil jeg nok sikkert alltid være i bakerste tankerekke. Jo, selvfølgelig ønsker jeg og å være med på hytta. Kanskje ha noen å feire bursdagen med, eller at noen generelt ønsket å feire meg. Bare et litt annen vri på historien, enn at jeg må stå med hatten i hånda og spørre om min søster kan være så snill å lage et utdrikningslag for meg. Selv om jeg vet det er vanskelig, iom at det ikke er noen å be.

Og ja, jeg skulle ønske at en mann kanskje kunne gjenspille topp 10 romantiske scener for meg, eller muligens bare holde det han lover en gang.

Jeg har brukt mye tid på å forsøke å finne ut hvorfor det kan være vanskelig å ønske å tilbringe tid meg meg. Og brukt mye energi på å forsøke å være en annen. Men det har gjort meg mer sliten og deprimert enn å være alene. Uansett er det vel bedre å være sistevalg, enn et valg basert på dårlig samvittighet og baktanker.

Det er bedre med en i hånden enn ti på taket. Og kanskje en dag vil en fugl sitte å bli kjent med den egentlige meg.

Coulda, woulda, shoulda..

Tankene om hva om.

Hodet kverner hvert ledige sekund om hva, hvordan, hvorfor og hvor. Uten at det er reelle ting man kan gjøre noe med.

Nå er jo jeg siste personen på denne siden av galaksen, som burde nærme meg temaet om å leve i nåtid. Men i håp om at jeg spytter ut noe fornuftig, så gir vi det et forsøk.

For dusj tankene om hvordan samtalen burde ha gått. Eller hvor møtet egentlig bør holdes. Det er jo ikke ting vi kan gjøre noe med.

Ideen om hva nå, hvis han sårer deg igjen. Eller hvorfor du er som du er, hvis du til daglig velger å forbli.

Nåtiden virker mer fjern enn både fortid og fremtid. Iallefall for meg som alltid er en annen plass enn der beina er plantet. En kvinneting? Ikke nødvendigvis.

Det kan komme av traumer, men og av det konstante gnaget fra sladreboksen. Å bare være er noe vi er generelt for dårlige til. Og når vi da fyller hodet med tusenvis av andres bilder og tanker, itillegg til våre egene. Ja da går det som det går.

Spesielt er det det negative aspekte av en side som har tatt kongedømmet i mitt hodet.

Det virker til tider fysisk umulig å se det positive med en sak. Så jeg nærer monstrene med min fulle oppmerksomhet.

Misforstå meg rett, du vil ikke se det. Hadde de delt ut rekorder på Guinness for hverdagslig skuespill, hadde nok jeg stått først i køen.

Det er ikke det at jeg ikke forsøker. Men glasset mitt er alltid helt fullt. Så er det noen som skubber bordet, blir det ubalsanse. Kanskje jeg noen ganger selv glemmer brillene og sjenker i mer.

Uavhengig grunnen, så er det noen ganger lettere å leve med enn å gjøre noe med det.

Sette på bare en episode til. Høre på bare den depressive spillelisten. Ligge bare litt til i sengen.

Og er det et valg du kanskje burde tatt? Kanskje illusjonen om at gresset ikke er grønnere på andre siden, er lettere i øyeblikket å leve med.

Vi er jo opplært til å være forsiktig (redd). Du finner ikke en bedre partner enn det. Du må ikke gamble med en fast inntekt. Enn hvis du ikke trives i et nytt land. Hva om noen ser deg når du danser, eller hører deg når du synger.

En slave må ikke ha synlige kjettinger rundt halsen. Du kan like gjerne bli holdt fange av ditt eget sinn.

Hva som defineres som utroskap burde være opp til hver enkelt, evt hvert individuelle partnerskap.

Om det kan eller burde tilgis er og den det angår sitt bord.

Jeg tror nok og det kan være flere grunner til infidilitet, annet enn den klassiske «jeg trenger spenning». For bare at man ikke føler seg sett kategoriseres vell mer som en unnskyldning enn en begrunnelse.

Men hvis vi skal se nærmere på underliggende bevissthet, så er det vel en mangel. Tomrom hvis du vil, men mulig det blir for drøyt.

Mange tror jeg nok ikke ønsker å miste det de har. Men i øyeblikket kanskje prøver å dekke over en følelse av ufulkommenhet eller melankoli. Og desperasjon over å komme ut av en slik tilstand kan dempe dømmekraften. I bunn og grunn samme drivkraften til å ta seg en pille eller kanskje en flaske med noe som brenner i brystet. Vi blir bare ikke dømt på samme måte, for da sårer vi bare oss selv og ikke andre i dragsuget.

Eller kanskje personen aldri mente å være utro. De bare visste ikke hvordan de selv skulle komme seg ut av et dødfødt forhold. Følelsen av å ikke føle seg sterk eller verdig nok til å stå på egene ben. Så det startet som et vennskap, og eskalerte til utroskapskrykke, som kunne støtte deg på veien, så andre parten kunne ta valget om å hive deg på dør. For du var ikke kapabel til å forlate vedkommende selv.

Eventuelt så kan du kanskje føle deg mindre verdig enn partneren. Eller at partneren din vil «overleve» bedre hvis det er hen som får ta valget om å dra, enn å bli forlatt.

Kanskje du er destruktiv og ikke vet hvordan du skal leve i lykke og ro, for det var ikke det du ble bygd for i oppveksten. Det er kun den magevridende følelsen av å være utilpass som sitter riktig.

Jeg sier ikke det er den rette løsningen. Men ikke alt som alltid er svart/hvitt. Uansett er det ikke vårt synspunkt som skal tas med i beregningen. Uavhengig av hvor mye det kan brenne i skjennefingeren.

Hvorfor er det sånn at hvis man ikke har kontakt med foreldrene sine, så er det automatisk naturlig å legge skylden på barnet?

«Men det er jo faren din. Du har bare en far. Det kan jo ikke være så ille. Dere deler tross alt blod. Du skal respektere dine eldre, de har levd et liv med mer lærdom enn deg. Husk hvor han kommer fra. Den generasjon vet bare det de er oppvokst med. Dagen de ikke er mer, kommer du til å angre.»

Hvis det absolutt må være skyld ute å gå. Kan vi ikke fordele den? Er det ikke da på tide, å stille spørmålet, hva har foreldrene gjort for at barnet ikke vil ha kontakt.

Selv om de har brakt oss til verden, er vi ikke automatisk skyldig noen noe. Den eneste vi skylder noe, er oss selv. Vi skylder oss selv å ha en drama fri hverdag. Vi skylder oss selv å elske oss selv. Å sette standarden for hva vi er verdt, å ikke leve på anerkjennelsen av dem som har brakt oss opp.

Ja. De hadde et bilde av hvordan vi skulle bli. Men når vi viderebringer til våre barn, så bruker vi bare enkelte detaljer fra sagt bilde. Fargene, stilen og helheten kan vi endre til akkurat det vi vil. Så hvorfor kan vi ikke gjøre det for oss selv?

Flink pike syndromet er den mest ødeleggende faktoren i livet ditt. Og det er bare du som kan endre den. Gjør det med stolthet og en god dose «reis fire ganger til helvette og enda lengre» til alle som er uenig.

Kristendommen har kirken.

Hinduismen har templet.

Islam har moské.

Det finnes et sted for alle religioner. Et sted for å tilbe. En plass for å finne ro. Et område for å bli opplyst.

Jeg er og oppfostret med kirken for å finne svar.

Men jeg tror nok ikke det er nødvendig.

Selvfølgelig hvis det er plassen du ønsker å dra, så er det absolutt ingen skam i det. Men hvis du føler deg bortkommen og ikke finner svar i det tradisjonelle. Og muligens vet du ikke hvilken spørsmål du ønsker å stille. Alt bare virker som det sitter feil i kroppen.

Når var sist du fant en fred?

Jeg tror ikke nødvendigvis vi må lete etter en gud etter svar. Da vi er fra samme lyset og innehar en bit av den eventuelle gud i oss.

Kanskje vi bare må lete etter plassen vi kommer i kontakt med oss selv. Stedet vi rett og slett føler oss fri. Der vi ikke føler oss kvalt av egen kjøttdrakt og menneskelig ego.

Kanskje det er når du kjører bil eller motorsykkel.

Når du er i naturen eller måker møkk.

På verandaen hjemme eller i hobbyrommet.

Uansett så kan det ikke bli feil så lenge du klarer å senke skuldrene. Lar tankene vandre fritt og du ikke føler behovet for å holde deg opptatt.

Vi har alle noe vi desverre ikke liker med oss selv.Om vi klager høylytt eller dømmer oss selv stille i speilet.Hvorfor har ingen logisk forklaring.For vi er jo alle skapt som vi skal være, og det ligger gjerne en sannhet i klisjeen.Det er jo bare tillært.Reklame for ren hud. Produkter for å få ren hud hvis du ikke allerede har det.Flust av ting for å dekke over uren hud, som kanskje igjen gir deg ennå mer vanskelig hud. Har du nok penger trenger du ikke psykologisk vurdering for å opererer deg. Har du ikke nok, finnes det klær i alle varianter som løfter både det ene og andre. Ansiktsteip og antirynke kremer.Dietter som trender og massasjestaver til både hue og ræva.Undertøy som ikke har noe annen misjon enn å fremkalle den hemoroiden du kanskje unnslapp i svangerskapet. Hårfarge, fargede linser og blekemiddel til barten. Jo, jeg er nok skyldig i noen av disse selv. Men jeg forsøker å ikke gjøre det for noen andre enn meg selv. Så selv om jeg bare skal i fjøset kan jeg gjerne sminke meg. Det er vanskelig i mange sammenhenger å like alt med seg selv. Og ikke minst å slutte å sammenligne seg med andre. Men det er ikke umulig. Det krever bare «litt» arbeid. Resten av livet sådan. Men litt lettere for hver dag.Noen ganger detter man av lasset. Og det er lov. Men gi deg selv muligheten til å forsøke på nytt. Hvem er det egentlig som har påberopt seg retten som kongen av utseende. Hvem kan fortelle meg at jeg ikke er som jeg skal være, å hvorfor skal jeg høre. Det er noe som heter fake it till you make it.Så ofte du kan, fortell deg selv hva som er bra med deg. Når du står opp, når du sminker deg. Når du kjører til barnehagen eller venter på bussen. Når du lager middag eller retter skjorta i speilet. Jeg er pen.Jeg er sexy.Jeg er smart.Jeg er uimotståelig for meg.Jeg er kreativ.Jeg er omsorgsfull.Jeg er flink å lage mat.Jeg er en racer å strikke lester.Jeg har lært av mine feil. Jeg er verdifull.Det er bare jeg som ser ut som meg. Jeg har et fantastisk smil.Jeg har en søt nese.Jeg har masse kjærlighet.Jeg er lys.Jeg hadde store komplekser etter oppveksten min. Og en sommer bestemte jeg at jeg var mer enn god nok. Så jeg bestillte time hos fotograf. Der jeg kastet alle klærne mine og lot henne gjøre jobben sin. Jeg var super ukomfortabel. Hadde lyst å kaste opp på et tidspunkt. Hold meg for det ene og andre for å ikke vise, noe som gjorde det litt vanskelig å oppnå målet mitt. Men gjennomførte og plukket ut de bildene jeg likte best. Uten retusjering og filter hang jeg de på stueveggen. Og der skulle jeg se på de hver gang jeg gikk forbi. Og fortelle meg selv en ting jeg likte. Det er nå gått 4 år og de henger ennå på veggen. Selvfølgelig blir folk litt utilpass når de går forbi. For er det lov å se eller skal man late som ingenting? Nakne mennesker trekker oppmerksomhet uansett om vi ønsker eller ei. For tilogmed Adam og Eva brukte vell fikenblad. Men hadde jeg skjemtes, hadde jeg pakket de i en skuff. Så studer gjerne galskapen, og lovpris i vei.Du er perfekt akkurat som du er.