Jeg fikk ofte skyld.

Noe velfortjent, men også mye ufortjent.

Ofte for at jeg var en dårlig innflytelse. Men også for at andre følte. Det var en gang jeg ønsket å være hjemme pga vondt i magen. Ja, det kom av kraftig mobbing, men så vidt meg forstått, var det ingen som visste det. Jeg satt i sengen, da min far kom inn. Han lekset meg opp i alt han hadde vært igjennom for at vi skulle ha det bra. Og at jeg valgte å bli hjemme da, var et spytt i ansiktet. Hadde han sviktet så mye som far, kunne han like gjerne henge seg. Så jeg gikk på skolen. For å få skyld for å dra ned klassemiljøet og infisere de rundt meg med en mindre pen dialekt.

Jeg har å fått skyld for andres valg og oppførsel, og for at mannen min ikke er singel. Voksne mennesker hilser på hele min familie, bortsett fra meg.

Dette er ikke noe som plager meg i den forstand, men helt ærlig. Kan vi virkelig tvinge noen til noe som helst?

Når er man ansvarlig for egene valg. Når defineres vi som voksne som kan tisse selv? Er det en form for mål, en skala for slike ting? Og gjelder det alt av personlige valg, eller er det en høyere herre jeg har glemt å søke til, som bestemmer hvilken skyld som skal hvor?

Såvidt meg bekjent, har du ikke telepatiske evner eller gaffateip, så må vell alle stå på egene ben. Ja, alle kan gjøre feil. Og jeg dømmer ingen. Men burde man ikke iallefall «go dutch». Er det utroskap, nytter det ikke å skylde på bare den ene horen som tror hun er noe. Det er kanskje lettere for psyken din. Men det gjør ikke et valg mindre gjennomført. Eneste måten å lære noe på, er hvis man tar fullt ansvar for sin del av handlingen. Og det er faktisk ikke soppen sin feil at han fikk seg juling, for at han var stor i kjeften. Dine hender sitter fast i deg. Om du drukner dine sorger, stjeler eller opptrer uhøflig. Så kan du desverre ikke skylde på at tante ikke ga nok kjærlighet. Det er ditt valg.

Og har vi egentlig rett til å straffe noen, for et valg de gjorde, som var rett for dem i øyeblikket.

Kanskje det gjør dagen din lettere å makte, hvis du legger skylden på noen. Men i det lange løp, blir det ikke enklere og litt mindre vondt, viss du fokusere på ditt liv, og ikke andre sine valg?

La de døde være dø.

Ikke plag de døde. Når de er gått bort, bør de få hvile i fred.

Uansett hva du tror, så er det ikke akkurat som jeg går 24/7 med et miniatyr ouija brett på innerlommen. Jeg velger ikke hvor, hvem eller hvorfor. De kommer de som kommer, og min oppgave er da å videreformidle, om det er en sjel eller en smerte. Nei, jeg er ikke så flink til det. For det er ufattelig mange måter ansiktsmusklaturen kan bevege seg på, mer enn du skulle tro. Så selv om, må jeg tenke meg to ganger om før jeg går bort til deg. Ja, det er noen som vil formidle noe, og ja det er en oppgave jeg har sagt ja til. Men jeg er fortsatt en del menneske. Så jeg er veldig redd for å skuffe deg eller ta feil.

Jeg vet hvor mye healing eller kanalisering betyr for deg. Jeg kjenner igjen følelsen av forventning og nervøsitet. Jeg kjenner sorgen din, og tankene om at dette kanskje bare er bullshit. Jeg vet hvor mye det kan hjelpe, eller hvor skuffet man kan bli. Følelsen av frustrasjon og håpløshet. Eller hvor mye det kan trigge hvis man bruker feile ord.

Så hvis du tror jeg har mesiah kompleks eller prøver å manipulere deg inn i min kult, guess again. Jeg ønsker verken å tvinge på deg min tro, ødelegge dagen din eller på en eller annen måte, leve ut mine sadistiske fantasier.

Så kommer gjerne spørmålet om det etiske rundt det hele. For noen tar betalt, andre henger diplomet på veggen for utført kurs, og enkelte mener at folk må velge selv med å bestille time. Jeg tenker som så, at hvis vi alle er enig om at åndeverdenen vet best, og vi får svar på alt når vi kommer hjem. Hvorfor skal jeg da sette spørsmålstegn ved at de kommer til meg når de gjør. Ja, jeg kan sikkert jorde meg og trekke ned rullegardinen. Men som jeg opplever det, så gjør mine hjelpere det for meg. Hvis det er noe de ikke mener du skal vite, så får jeg ikke svar på det. Og skal jeg ikke kanalisere eller gi healing til deg, så skjer det faktisk ingenting. Itillegg er jeg såpass heldig at jeg har fått uføretrygd. Vi tenner ikke sigaren med tusenlappen, men jeg trenger ikke i pose å sekk. Og til dags dato, er det ingenting negativt som har kommet ut av det. Så da sier jeg, you do you.

Det er heller ikke «min» gave, men min livsoppgave. Og det er ikke farlig å ta kontakt. Ingen får vite det, hvis ikke du forteller det selv. Du snakker så mye eller lite du vil. Jeg kan faktisk ikke overføre negativ energi eller gjøre ting verre. Da hadde nok ikke du stått først i køen. Og det verste som kan skje, er at det ikke skjer noe. Jeg vet det kan være veldig vondt hvis det er en av få, eller siste utvei. Men kan det være verdt forsøket selvom?

.

Tenker du ikke på andre når du skriver?

Hvordan kan du preke om å ha tilgitt, når du nå setter disse personene i en situasjon der andre kan dømme. Er du sikker på at du innerst inne ikke ønsker å straffe? For du åpner ikke bare boken til ditt eget liv.

Jo, kanskje, men helt egentlig, det er ikke noe som ikke allerede har vært snakket om. Og har ikke jeg krav på å prosessere på måten jeg trenger? Skal jeg fortsette å straffes for andre sine gjerninger, og skal du på nytt fortelle meg at jeg må ta hensyn til andre. Der ingen tar hensyn til meg. Skal jeg fortsette å leve som at andre sin verdi er høyere enn min. Nei.

Det er ikke min intensjon å hive noen under bussen. Men i dette tilfellet er det heller ikke min jobb å rydde opp, for å koste under teppet. Jeg har forsøkt alskens mulige måter, for å sortere mine tanker. Og det er en måte som funket for meg. Og den plasserer jeg herved piggtråd rundt. Med en gal kalkun på innsiden. Gå inn på eget ansvar.

Jeg har en hund.

Egentlig har jeg 2 hunder. Men jeg har en blandingrase. Og med sine 52 kg og 57 cm er han en gentle giant. Helt til noen trykker start.

Jeg bruker ikke skryte av meg selv. Men dyr er noe jeg har hatt forståelse for, hele mitt liv. De er enkle skapninger. Og så lenge du viser forståelse til dem, gir de ubetinget kjærlighet tilbake.

Og Dexter er ikke et unntak fra regelen. Han elsker virkelig med hele sitt hjerte. Det er bare det at han ikke alltid er helt hjemme. Har du sett filmen Marley and me? Gang det 7 og en halv. Dette er selve definisjon på Jekyll and hyde.

Ja, jeg har med vitende og vilje, alltid hatt store hunder. Delvis for at de virker avskrekkende for andre. Amygdalaen min roer seg betraktelig med tanke på hva de blir å gjøre med potensielle gjester, som ikke banker på. Og de er generelt mindre nervøs/gode familiehunder. Itillegg trenger jeg ikke å være redd for å tråkke på en med et uhell. For helt ærlig, det er ikke alltid jeg klarer å gå med egene ben.

Men enkelte ganger. Bare noen få. Jeg klarer å hente meg inn. Jeg teller til 10 og puster for harde livet. Men av og til skulle jeg ønske at han var en tibetansk teppetisser. Så jeg kunne plukket han opp å ristet et svar ut av han, på hvorfor han er som han er, og gjør som han gjør.

Store deler av tiden, så beveger han seg så andektig. Så grasiøst. Så lett. At hadde jeg satt en eggekartong under han, hadde det ikke forekommet en liten sprekk engang. Han legger hodet sitt i fanget mitt, og så vidt stempler hånden min med tungen. Øynene er halvt åpne, og han blinker sakte. Han sukker tungt, og han overfører en energi til meg. Som roer ned hele nervesystemet og pulsen min. Ungene kan leke gale mathias, og ommøblere huset. Men han leer ikke en muskel. Sukk mitt hjerte, men brist ikke❤️

Så hører han en lyd..

Han bruker alle sine 52 kg, og bruker magesekken min som springbrett. Han river med seg kaffekoppen og babygrinden. Skoene i gangen fyker veggimellom, og nåde deg hvis du står i løypen fra stue til dør.

Jeg gikk en tur på fjellet. Med ME er det ganske greit å ha en hund med litt størrelse og kraft. For med modifisert sykkelvogn og pulkdrag, tar han seg av alt av nødvendigheter. Men med 38 grader i solen og noen kg etter seg, blir han forståelig nok sliten. Tungen henger lengre og lengre ut. Du kan se det begynner å dampe fra hunden, og tiden er moden for en pause. Så vi setter oss attmed bekken. Solen steiker, han drikker litt vann, før han ramler til side, og minner egentlig mer om et kadaver enn en funksjonell art. Du lar han få en velfortjent hvil, og vurderer om det var feil dag for han å jobbe på. Men fuglene kvitrer og du kjenner takknemligheten. Men så ser du et øre som beveger seg. Tungen trekkes inn og hodet kommer opp. Du registrerer hva som skjer, men før du får tenkt nevron. Så har han lagt på sprang og du har permanente dekkspor fra topp til tå.

Jeg burde skjønt tegningen når vi hentet han. Vi skulle få han billigere enn de andre valpene. Fra første stund alene med oss, sa han ikke et knyst. På bilturer hjem, studerte han bare omgivelsene.

Dyr har de reneste sjelene på denne jord. De kan ikke lyve eller hate. De lever og reagerer ut fra instinkt. Det er ubetinget kjærlighet i deres hjerte. Og det kan du oppleve igjennom deres språk. Jeg tror og de kan lære oss vanvittig mye.

Jeg angrer ikke på at vi hentet han. Mesteparten av tiden. For han er helt fantastisk. Men veterinæren lurer også på om alt er helt vell.

Du begynner dine første år med å føle deg elsket.

Du lærer deg å elske deg selv, med at noen har tro på deg. Heier på deg. Er der for deg. Står opp for deg. Trøster deg. Forstår deg. Sier unnskyld hvis de gjør noe galt, og viser tålmodighet.

Men hvis de viser irritasjon. Sinne, himler med øynene, kaller deg ting. Bare ytrer et ord når du gjør noe galt, eller viser med hele sitt vesen at du er mest bare i veien. Da må du undevise deg selv i din verdi.

Og den skolegangen kan være lang.

For hvis ingen lyser vei når du skal lære deg å gå, har du ingenting å sikte mot. Du famler rundt i mørket, og vet egentlig ikke hva du leter etter. Og hvorfor skal du lete, viss noen sier at ingenting finnes.

Du vil sette opp et steinhardt ytre. For selv om andre mener en ting, er det veldig vanskelig å si seg enig i noe man innerst inne vet ikke er sannheten.

Ja, du kan fortelle deg selv hvor stygg du er. Hvor lite potensial du har. Hvor feit, uproposjonert og dum. Men du gjør deg selv litt mindre for hver dag. For kanskje da vil ikke noen si noe. Kanskje de ikke legger merke til deg. Kanskje du kan forsvinne nok i alt for store, mørke klær. Ikke snakke for høyt, gjemme seg i hjørnet. Til at de til slutt ikke har noe igjen å kritisere deg for. Til de ikke ser deg. Og hvorfor? Jo, fordi det er fortsatt en del av deg som får vondt av kritikken. En del av deg som elsker deg. Selv om du driver med selvskading. Du ønsker å flytte smerten fra innsiden. Vekk fra den delen som verker mest, som ser din verdi. Du prøver så godt du kan å være enig med resten av verden. Men du vet bedre.

Etter du er ferdig å overleve, så må du lære å fungere. Men hvem er du? Det gjør fortsatt litt vondt. Så kanskje du bruker humor. Mulig du blir stor i kjeften. Eller bruker hår og kroppskunst til å få fokuset vekk fra resten av deg.

Før du lander på hvem du vil være, og hvordan du ser deg selv. Men det er fortsatt skummelt. For nå har du tilpasset deg i en verden som ikke hadde rom for deg i utgangspunktet. For helt oppriktig. Du vil være deg. Med fargerike klær, rød leppestift og høye hæler. Ja, du måtte en gang passe inn med guttene. I gutteklær, med guttehumor og guttejobb. Og da måtte du feks få andre til å utfordre deg, for å få bruke den nye kjolen du endelig turte å kjøpe. For å kanskje få slengt at det ikke overhodet ikke passer deg.

Kanskje jeg ikke passer inn, mulig framstår jeg som noe drøy. Knallrøde lepper og kullsvart eyeliner på en tirsdag. Jeg kan iallefall skryte på meg at jeg gjør det for min del. Og jeg har så mye kjærlighet til meg selv, at jeg har råd til å dele.

Jeg er handy. Jeg er sexy. Jeg er tålmodig. Jeg er omsorgsfull. Jeg er nydelig. Jeg er sta. Jeg er ikke helt som alle andre. Jeg er meg selv, med alle mine «feil».

Hva er din superkraft?

Hvor godt kjenner du deg selv?

Irritasjon og frustrasjon bygger seg opp. Du klarer ikke i din villeste fantasi å skjønne, hvorfor han ikke bare kan bruke litt mer forståelse på deg. Hvorfor er det så vanskelig, er det måten du forklarer deg på. For du har jo prøvd å vri på det, til stortsett alle mulige måter som finnes. Det er ikke et ord oversett i Webster’s.

Du begynner kanskje å vurdere manko på fatteevne, som et valg. At denne personen ikke tar deg seriøst. Du har jo tross alt investert en god slump tid og krefter, på å prøve å formulere dine innerste tanker, det du tror på, å dine behov. For at han skal gjenta bare en brøkdel tilbake. Og kanskje ytre ordene, hvorfor er du så sint.. Det får begeret til å renne over. Og du prøver ditt ytterste å ikke sette tennene i tapeten. Men du river deg i håret, du blir kok forbannet. Roper å skriker, kaster tlf i veggen, og låser deg inn på badet for å gråte alene.

Vi forsøker å tvinge noen til å elske oss på den måten vi elsker. Opptre som vi ville gjort. Tenke som deg i øyeblikket du tenker det.

Men har du noen gang prøvd å vende speilet mot deg selv. Spurt hvorfor du reagerer som du gjør.

Hvis du blir satt ut av andres reaksjon, fornærmet over et spørsmål, væremåte eller naboens middag. Har du tenkt over hva det skyldes. Hvor stammer dette fra og hva er det med denne situasjonen som trigger meg.

Det å legge seg selv under lupen, kan åpne opp for å høre verden på en ny måte. Å se ting fra andre sitt perspektiv kan lage mindre misforståelser.

Sinne, frustrasjon, irritasjon, skam, skyldfølelse, avsky, frykt, stress, nedstemthet. Alt av følelser man ikke vil føle på. Og vi har jo ingen kontroll på hvordan en annen person er oppdratt, tenker, eller vil opptre mot oss eller andre. Så hvordan kan vi da «kontrollere» vår egen reaksjon og lykkefølelse. Til syvende og slutt er jo vår egen bliss, det eneste vi kan kontrollere. Vi kan ta valg utifra hva som gjør oss lykkelig, og velge å sette oss i, eller fjerne oss selv fra en situasjon som trykker på feile knapper.

Det er ikke meg mot deg, det er oss to mot problemet.

«Der er to ting i verden du ikke kan unngå, det er å dø og betale skatt.»

For vi vet alle at dagen kommer. Enkelte ting her i livet er uunngåelig. Men når vi sitter vis á vis venninnen vår, og snakker om hvem som egentlig skulle vært kåret mest sexye mann. Da streifer ikke den tanken oss like hardt.

Og når vi sitter på dødsleiet til bestemor, føles det mer naturlig enn skummelt.

Ideen om at vi skal slutte å eksistere i denne kroppen, blir bare litt for stor. Og hvis tanken er der, utarter den seg som regel som dødsangst.

Hvis du har opplevd mye død, eller en traumatisk eller plutselig bortgang. Så kan man sitte igjen med redselen om at historien skal gjenta seg. Eller at man sitter med minnene om en person, som ble mindre og mindre. Du så hvordan kroppen sviktet. Du la merke til at de var lite tilstede i eget sinn. Du kunne ta på deres redsel eller kjenne smerten igjennom øynene.

Det skaper en viss traume, eller iallefall en usikkerhet.

For uansett tro eller livssyn, tror jeg alle funderer en eller annen gang over hva som kommer. Hvordan det skjer, når det skjer. Hvordan det føles, hva kommer etterpå. Og har det eskalert til dødsangst, er det jo fordi ingen kan garantere oss noe. Man ligger våken på natten, redd for stillheten, redd for usikkerheten, redd for å sovne i frykt for å ikke våkne. Ber på sine knær om å få våkne. Et håp om at på et eller annet vis, skal man få lov til å kontrollere utfallet. Hjerte banker, sliter mer og mer med å trekke pusten, for å kave seg selv opp til en ny ide om at nå er siste time kommet.

Det hjelper jo ikke, men logikken i det får det heller ikke til å forsvinne.

Og enn hvis du får beskjeden du frykter mest. Selv om du er tilfreds med livet og er «klar» for å dø. For er vi egentlig noen gang klar. Er det å være klar, samme følelsen som å ikke ha livsgnist lengre, en følelse av likegyldighet? For vi skal dø når vi er ferdig med å leve, og er vi ferdig med å leve, må vi jo være tilfreds. Men viss du ikke forventer å skulle dø ennå, klarer du å komme dit med et tilbud om samtale med presten. Eller lever du i frykten, fram til siste minutt, der noen tar valget for deg. Når noen sier at de er klar, er det for at de ikke har noe valg, eller er de virkelig det. Og redselen for å gå, er det usikkerheten rundt døden og tiden etterpå, eller lider man bare av fomo? Eller er det for at man mister kontrollen for de som er igjen?

Antageligvis alt ovenfor. Uavhengig er det en ekkel følelse. Selv for meg, som har vært en tur «hjemme». For jeg er fortsatt en del menneske, med menneskelige tanker og ego.

Det er forskjellige meninger rundt hva som skjer med en sjel som har tatt sitt eget liv.

Det finnes tekster om synd og helvette. Om 72 jomfruer, gjenferd og reinkarnasjon som noe mindre verdt enn menneske.

Selv innenfor spiritualitet, der alle elsker alle uavhengig. Så mener noen at det er å avbryte lærdommen, så man må starte livet på nytt ved en senere anledning.

Jeg personlig tror det er et valg man tar før man kommer hit. Vi velger hvordan vi skal komme til, og vi velger når og hvordan vi skal dra. Vi velger og om vi skal være med en annen sjel til jorden, for å hjelpe de i deres undervisning.

Det er lett å havne i den negative spiralen. Man kan føle på skyldfølelse og skam, for at man ikke så tegnene eller gjorde mer. Man kan kjenne sinne for at de tok den enkleste utvei. Man kan kjenne på ensomhet og ikke være god nok, siden de valgte å forlate oss. For en ting er å miste noen til sykdom eller ulykke. En annen ting er når vi blir valgt bort.

Min søster var 6 år eldre enn meg. Jeg skulle få komme å bo hos henne når jeg var ferdig med grunnskolen. Jeg skulle få slippe unna redsel og uroligheter hjemme. Og få være med en av få jeg følte brydde seg, og ikke minst likte meg. En stund etter jul døde hun av overdose.

Jeg hadde en tante og onkel som var en stor del av min barndom. Selv med sine utfordringer, var de en trygg havn for meg. De tok sitt liv sammen. Og etterlot seg et brev, der de kunne fortelle at de ikke følte at de hadde noe familie lengre. Og at de følte ingen ville merke det når de forsvant. Jeg slet lenge etter det. Jeg følte at det var min feil, og at hvis jeg bare minnet de på hvor mye jeg elsket dem, og hva de egentlig hadde gjort for meg, så kanskje…

Jeg vet i dag at dette skulle være en del av mine erfaringer. Og at de valgte den vei for meg.

Og jeg vet at de sitter trygt i lyset, uten sinne, uten smerte, med ren kjærlighet fra gud. Der vi en dag blir å møtes igjen. For jeg har fått sett og følt mine. Og jeg har fått vært så heldig, å kanalisert helt fantastiske sjeler på andre siden, som valgte selvmord, som sier det samme

Det er noen som tar 2 esker tabletter og blir oppdaget i akkurat rett øyeblikk for å reddes. Det er noen som tar 4 og reagerer etter et halvt minutt. Det er noen som hopper fra 7 etasje og overlever, mens andre knekker nakken i en to trinns trapp.

Når en sjel dør på et tragiskt vis, eller tar sitt eget liv. Så har de gjort sin del, og livet deres var fullverdig uansett alder eller utvei.

Vet du din verdi?

Du trenger ikke å være snåsamannen, Lilli bendriss eller mor theresa for å ha en betydning her i verden.

Vi er alle her for å lære, eller å hjelpe andre med å lære. Om leksen er forståelse, tålmodighet eller ubetinget kjærlighet spiller ingen rolle. Og den er forskjellig for enhver.

Vi bestemmer selv hvilket liv vi skal leve, hva lærdommen innebærer og hvordan utfordringer vi skal møte på. Og jo mer vi tar på oss, jo tøffere blir det, men jo fortere går det, og jo mer erfaringsrik blir vi.

Jeg tror alle har en mulighet til å jobbe i fra lyset, men ikke alle kan eller skal gjøre det samme. For når man begynner med det spirituelle, er det lett å se bare hoodoo og voodoo. Det er 33 og en halv retning man kan ta innenfor det alternative, og stortsett alle inneholder smudging kit.

Men du kan hjelpe til med å være bare deg. Du kan jobbe som healer, selv om du er sykepleier, lærer eller prest. Du kan være kiropraktor som hjelper den fysiske kroppen, som skal bære en sjel. Du kan være renholderen som gir et smil og da ingen andre gjør det. Du kan være musikkeren som lager teksten som treffer rett hjem. Du kan være mekanikeren som fikser bilen, til legen som skal på jobb, for å redde en liten gutt. Ingen er mer verd enn den andre. Og alle er med på å hjelpe, og lære hverandre. Du vet jo selv hva noen gode ord kan gjøre med deg. Så hvorfor er det så vanskelig å tro på at du kan ha en innvirkning på andre sin dag, eller liv.

Jeg husker da jeg skulle opp i eksamen. 4 mnd før hadde jeg mistet min søster. Jeg var sint på meg selv, og følte meg mer ubrukelig enn vanlig, da jeg sto framfor naturfaglæreren min. Jeg husket ikke det lille jeg hadde lest, og sleit med å få fram ord. Men han viste meg tålmodighet, og ga utrykk fot at han hadde tro på meg. Selv om, klarte jeg ikke styre følelsene, og stormet ut derfra. Men han viste meg litt ekstra forståelse, og ga meg bestått. Så jeg ikke strøk grunnskolen, og dermed ga meg en sjangse videre i livet. Snart 18 år senere, tenker jeg fortsatt på han, med en liten tåre i øyenkroken.

Du trenger ikke krone og sash for å være verdt noe. Og du trenger ikke å se din egen godhet igjennom andre. Du må bare føle den selv.

Du får ikke mer enn du klarer å håndtere.

Det virker overveldende i blant. Den ene utfordringen etter den andre traumen. Ditt eget personlige shit show, som forøvrig skal kalles et liv.

Jeg vokste opp i noen turbulente hjem, og en litt urolig periode derpå. Det var alkohol og rus hos mine nærmeste. Det var vold og seksuelle misbruk. Psykiske lidelser og pleietrengende. Mye dødsfall og selvmord. I mine første 16 år, flyttet jeg skole 8 ganger og i mellom 15-20 hus. Uten å være i fostersystemet. Jeg ble mye mobbet, og var i store deler alene.

Den gang da var det vanskelig å forholde seg til gud og en høyere plan. Og etterhver som jeg ble eldre, og min far preket mer om bibelen. Så var jeg sikker på at jeg var en av vår tids største syndere, og min høyere plan var straff.

I ettertid er jeg oppriktig takknemlig. For jeg vet nå hvorfor jeg opplevde disse tingene. Og jeg vet hvorfor jeg ikke fikk en hjelp jeg merket da.

Alt jeg måtte gjennomgå, var for å kunne hjelpe andre. Og jeg måtte ha disse opplevelsene, lære meg hvordan jeg skulle takle utfallet, heldbrede meg selv. Før jeg igjen kunne bruke det i healing. For healing er en type energi arbeid. Og hvordan skal jeg kunne hjelpe deg, hvis jeg ikke kunne hjelpe meg selv. Hvordan skal jeg vite hvordan energi du trenger, uten å kunne gjenkjenne energien jeg brukte da. Hvordan skal jeg vite hvordan du har det, hvordan sorg, misbruk og ensomhet kjennes ut, hvis ikke jeg har gjennomgått det selv.

En ting er å snakke med noen, og føle sympati for hva de gjennomgår. Eller sitte som psykolog å vite alt, for at du har lest en tekstbok. (Nei, jeg sier ikke at jeg vet bedre enn terapauten.) En annen ting er å kunne kjenne på empati. Å kunne drukne i skoene til noen, for du vet nøyaktig hva de gjennomgår.

I øyeblikket, da jeg følte meg mest alene. Så hjalp de meg selv om. En kveld, satt jeg i en hytte. Jeg husker ikke så mye mer, annet enn at jeg var med min søster og hennes daværende kjæreste. Jeg tenkte på hvorfor rus var en så stor del av familien, og kanskje den kunne hjelpe meg på et vis. Så startet en film på tven. Netter i new york, med leonardo dicaprio. Jeg tenkte aldri mer tanken. Og ennå den dag i dag, blir jeg fysisk kvalm av tanken. Og jeg tror ikke det er en tilfeldighet at 3 av mine nærmeste tok overdose.

Jeg fikk ME for at jeg ikke lyttet når åndene forsøkte å roe meg ned. Jeg var sengeliggende, med store problemer når det kom til å løfte kaffekoppen. Men sakte men sikkert, kom jeg til et fungerende nivå, når jeg begynte å studere det spirituelle. Jeg er ikke helt frisk, men det er for at de kjenner meg bedre enn meg selv. Hvis jeg hadde hatt mulighet, så hadde jeg antageligvis sprunget maraton istedenfor.

Og i de siste dagene, med oppussing av hus, og uten mulighet for hjelp av venner og familie. Så har jeg gjentatt meg selv noen ganger. «Når vi er ferdig, trenger jeg å sove iallefall en uke.» Og hva skjer? Jo, jeg forflytter meg fra huset til garasjen, og foten svikter under meg. På rake bakken tråkker jeg over, og river et ligament i ankelen. Doktorens behandling, du må ligge i ro, med foten hevet i en uke. Før du forsiktig kan belaste den.

Tilfeldighet og urettferdighet tror jeg ikke finnes på andre siden. Alt har en grunn, selv om vi ikke ser den igjennom tåken. Men bare vent til solen skinner.