Jeg prøver å se positivt på ting.

Men når man er vant med katastrofetenkning, blir det vanskelig å opprettholde.

Jeg gjør virkelig mitt ytterste for å se lyset i enden av tunnelen.

Men ordtaket gammel vane er vondt å vende må være laget av en med ptsd.

Når jeg legger en plan og gud ler, så gjør jeg jo det jeg kan for å finne løsningen, for det hjelper ikke å leke katt. Men allerhelst skulle jeg krøpet ut i skogen, og ventet på å dø. Sulten hadde selvfølgelig tatt meg før noe annet. Men tankegangen akkurat i øyeblikket er reel.

Og itillegg til katastrofetankene om verst tenkelig utfall, så driver jeg med selvstraff.

For går det noe galt må det jo være min feil.

Har mannen kjøpt seg verktøy på kreditt, og fakturaen slår meg i bakhodet 1 uke før lønn, så jeg må endre budsjette for hele neste måned. Da har jo ikke jeg følgt godt nok med.

Er det dårlig vær ute den dagen jeg hadde tenkt tankene mine ut, så er det jo min feil, noen hørte jo tannhjulene i hodet mitt.

Bryter det ut en krangel mellom naboene, så er det jo min feil, for jeg kunne luktet lunta tidligere på dagen. Det er sikkert noe jeg kunne gjort for å stoppe det.

Ny diktator i kina? En kjedereaksjon over måten jeg satt melkepakken tilbake i kjøleskapet. Jeg vet ikke hvordan, men gi meg en dag så har jeg funnet den røde tråden .

Så tilbake til selvstraff.

I dag gikk det ut på at jeg måtte være en dårlig mor, så jeg kunne ikke bruke verdens beste mamma koppen min. Elsker deg koppen fra mannen min gikk heller ikke. Og friends koppen min fikk stille seg bakerst i skapet. Det er min favoritt serie, og drikke kaffe fra den blir jo en belønning som jeg absloutt ikke har gjort meg fortjent til nå.

Hundene mine får heller ikke kose med meg hvis jeg har en sånn periode. Og noen ganger får jeg ikke spise det som er godt.

Men enkelte ganger igjen, så prøver jeg å spise vekk probleme mine. Spiser jeg noe som er skikkelig snadder vare, så er det da 5 minutter med endorfiner. Like etterpå er jeg kvalm og vondt i magen, for normale mengder går ikke. Og det er det vell en type selvstraff da å, for dette er noe jeg vet innmari godt blir å skje.

Energi er og en mangel vare når uforutsette hendelser kommer. All livsgnist blir sugd ut av meg, og jeg leter etter overskudd i et minefelt for å feks komme meg på fjellet. For frisk luft hjelper faktiskt.

Samtidig for hver situasjon, liten eller stor. Blir terskelen for hva jeg klarer å håndtere, litt lavere for hver gang. Og det skal litt mindre til for at begeret renner over.

Borderline personality dissorder.

Eller emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Det er en personlighetsforstyrrelse som går på hva man tenker og føler om seg selv eller andre, og som gjerne lager problemer for hvordan man fungerer i hverdagen. Og det er som regel en bivirkning fra traumer.

Med dette følger det som oftes en intens frykt for ustabilitet eller at noen skal forlate deg.

Jeg var så heldig å få lære om denne «forstyrrelsen» i voksen alder. Helt på egenhånd. Så jeg hadde et par ekstra år på å tro at jeg holdte på å bli sinnsyk.

Noen av symptomene da er vanskeligheter for å være alene. «Upassende» sinne. Et feil blikk eller en feil retning i tankegangen, og du sitter og funderer på hvor mye kraft som egentlig må til for å bokstavelig talt vri hodet av noen.

Manglende impulskontroll og risikable handlinger. Som å spille vekk penger, være utro, kjøre litt for fort. Eller å sabotere en god jobb eller et ganske bra forhold. Uten at du klarer å tenke konsekvenser i øyeblikket.

Plutselige humørsvingninger, og gjerne helt oppe eller helt nede. Det er derfor at det gjerne oppstår en kjempe misforståelse og noen klistrer bipolar i pannen på deg.

Intense følelser som lager en utavdegselv opplevelse. Du sitter inne i hodet på deg selv og lytter på alt av sarkasme og bitterhet som spyr ut, og leter febrilskt etter en måte å stoppe på. For egentlig er det ikke dette du vil være. Egentlig ikke denne måten du vil reagere på. Men uansett hvor mange ganger det skjer, uansett om andre part er på tur å gå. Og alt du vil er å skrike bli.. Så klarer du ikke.

Selvmords trusler eller selvskading, noen ganger pga frykt for å ikke bli godtatt eller forlatt.

Problemer med eget selvbilde, livskraft og verdier.

Følelse av et tomrom.

Dissosiasjon.

Paranoide tanker. Som da gjerne går hånd i hånd med å bli forlatt. Uansett hva du sier eller gjør, vil en person med bpd ikke tro deg. Så tror du at du kan lyve eller slippe unna med noe. Husk at vi er såpass paranoid at vi har allerede tenkt på alle scenarioer som noen kan såre oss på, og alle mulige måter vi kan finne ut av det på. Trodde du FBI eller CIA var flink. Se hva jeg kan finne ut av.

Det er og noe som kalles for splitting.

Det er når verden er svart/hvit. Feks, enten liker jeg deg eller ikke. Mer forklaring trengs vell ikke. Det er som oftes her folk kan spørre hva som feiler meg. For de klarer ikke med sin villeste fantasi å skjønne, hvordan jeg kan skru av bryteren og bli iskald. Dette er en forsvarsmekanisme. Type jeg setter opp veggen før du sårer meg.

Bpd er ikke oppmerksomhetskvaler. Hadde jeg kunne reagere annerledes, hadde jeg gjort det. Det er ikke et valg, det er ikke en unnskyldning. Jeg er ikke en emosjonell hypokonder.

En person med bpd er ikke farlig eller uforutsigbar i den forstand du kanskje tenker.

Jeg er ikke egoistisk.

Du kan få hjelp og verktøy til å takle bpd.

Jeg holder på å bli bedre, jeg er ikke bra. Så muligheten for at jeg tilter vinkel er fortsatt tilstede.

Å føle seg akkurat ikke god nok.

Mine foreldre kunne gjerne sammenligne meg med stortsett alle andre.

Hvorfor kan ikke du være mer lik … Han/hun gjør ikke sånn.. jeg husker når jeg var rundt din alder, da var jeg sånn og sånn..

Min søster hadde det hakket verre, og jeg får veldig ofte vondt i meg når tankene går til henne. For hun hadde ikke en sånn som henne til å ta vare på seg.

I sånn nogenlunde alle situasjoner i livet har jeg følt meg som andrevalget.

Var det kunstnerisk, så var det min svigersøster som triumferte. «Ja, det er bra, men har du sett hva … kan?»

Var det snekkring eller annet arbeide så var det som regel min far eller bror. «Jo, det kan være sånn for nå, men jeg ville gjort det sånn og sånn.» Selv om jeg ble bedt om å hjelpe til.

Når jeg gikk gravid fikk jeg høre at min søster var aldri så stor, om jeg ikke skulle slutte å vokse snart. Eller at andre ikke fikk sånn kropp post-presse ut en vannmelon igjennom nesen. Eller feks at jeg kunne legge meg under kniven for å oppnå «rikti» resultat.

Andre fikk og til å produsere melk på første dag, det var bare jeg som ikke forsøkte hardt nok.

I mitt bryllup til min ex var takketalen for bruden » jeg har fått beskjed om å takke for bruden, men svigerfar sa jeg kunne komme med en kasse fisk så var vi skuls.»

Min far sa i sin tale at han skulle få en kasse filét, så ting var oppgjort.

Når jeg ble sammen med min ex, og hvorfor jeg ble sammen med han, er for at min bror fortellte meg at jeg iķke kunne håpe på noe bedre. For jeg måtte ikke glemme hvordan jeg så ut.

Min nåverende mann og jeg var en gang separert. Da ringte mine foreldre meg for å spørre om jeg ikke skjønte hvor bra jeg hadde det. Ingen ville høre min side, ingen ville høre om jeg hadde det vondt. Ingen ville si at det var hans tap. De ville bare fortelle meg at jeg kom aldri til å finne en sånn mann igjen.

Når jeg fortallte mine foreldre om misbruket, fikk jeg slengt tilbake «skal du ødelegge resten av familien og før du er ferdig.»

Nå kan jeg og enkelte ganger føle meg oversett. Hvis jeg har behov for noe, så kan jeg sikkert oversette det til 18 forskjellige språk og danser, men endringene uteblir. Selvdestruksjon much?

Handlinger sier mer enn ord? Inndirekte betyr det vel gjerne dørmatte.

Jeg kan se på true crime og dokumentarer til verden ikke lengre gir mening. Men jeg trekker meg ved romantikk. Typ der kvinnen blir sett på som en engel i porselen, pakket i gull, pakket i antimaterie. Feks som kourtney og travis.. Det gjør bare litt for vondt.

På sosiale samvær med voksne folk, da skal ofte verdensproblemer løses.

Om vi har et svar eller ikke skal iallefall ikke diskusjonen unngås.

Ofte er seksuelt misbruk det store tema.
Hva som gjør at enkelte dras oftere mot dette samtaleemne er jeg ikke sikker på.
Det er jo en ubehagelig ting å tenke på. Og jeg har jo ofte hørt personer si at de grøsser bare med tanken.
Men uansett..

Jeg kan og tenke på det av og til.
Jeg blir lett trukket inn i en verden av dokumentarer og intervjuer der det omhandler voldtekt.
Så sitter jeg der i en type selvtortur, for kroppen reagerer med alle alarmer og skriker slå av dritten!
Men ser jeg litt til, så muligens finner jeg ut av hvordan deres hjerne og tanker fungerer.
Kanskje for å finne en unnskyldning for det som skjedde meg.
Kanskje for å finne ut av hvordan det ikke skal skje igjen.
Kanskje for å se at jeg ikke er alene, eller for å minimalisere min opplevelse, siden det er andre som har hatt det verre.

Eller kanskje, bare kanskje. Så er det for at jeg levde i en verden omgitt av bråk, så lenge, at jeg ikke kan sitte i stillhet.
At jeg på et plan savner den magevridende følelsen av skam og utrygghet, for at det er den jeg er oppvokst til å takle.
For ærligtalt vet jeg ikke noen ganger hvordan jeg skal leve i en rolig hverdag.
Det er ikke dette jeg er trent til å gjøre.
Så det behagelige blir ubehagelig, og noen ganger vil vi kanskje søke inn i det utrygge igjen.

Men det er mentalt sett bare meg.

Hvorfor andre mennesker diskuterer dette over kaffe og kaker vet ikke jeg.

Uansett er det hvordan andre tenker og ordlegger seg som sitter feil hos meg.
For stortsett alltid, kommer det ut en eller annen form for innsikt på hvordan ofrene har det.
Stakkars dem. Tenk på hverdagen deres, tenk på livet deres. De kan jo ikke fungere som normale mennesker. De må jo være totalt ødelagt.

Hvorfor det egentlig? Hvorfor er det stakkars dem? Hvorfor må de være ødelagt? Tror du at du er bedre enn dem?

Jeg fungerer i hverdagen.
Jeg kan gjøre det samme som deg.
Jeg kan få en reaksjon på mye rart, men du blir aldri å merke det.

Hverdagen min blir ikke bedre av å høre hvor synd det er i meg, eller hvor sterk jeg er for den saks skyld.
Jeg defineres ikke av hva du tenker og føler, om hvordan jeg burde ha det eller hvordan jeg kunne ha vært.

Alle mulighetene jeg gikk glipp av for å bearbeide en del av livet mitt, er ikke en vei jeg skulle gå.
Alle sidegatene jeg valgte, førte meg dit jeg skulle være.

Du ville ikke lagt like mye vekt på at en «frisk» person valgte vekk videregående, som når jeg ikke klarte i øyeblikke å gjennomføre det.

Den ryggsekken vi alle skal ha med oss på turen, blir jævlig mye tyngre hvis man skal pakke alle stakkars deg ned i der.
Vær gang man hører de ordene, eller andre minner deg på hvor ødelagt du er, jo værre er det å tro på at man klarer resten av livet.
For resten av livet venter, en hendelse, eller 100. De vil prege deg, men de gjør ikke den du er.

Jeg er ikke ødelagt.

Hvorfor skjønner du ikke at jeg er bekymret for deg?

Eller bryr du deg rett og slett ikke..

Når du ikke kan si nei til jobb i dag pga at du fikk fri en annen dag.

Det går bra, du jobber ikke halvparten så mye som tidligere sier du.
En gang i blant går det bra med rundt en 3 timers søvn.
Det er jo helg i morgen og da kan du hvile.

Men jeg ser tegnene.

Jeg ser øynene dine blir tyngre.
Jeg ser svetten komme litt raskere enn før.
Jeg ser de bittesmå skjelvingene.
Jeg ser hvor fort du sovner og hvor lenge du kan sove nå.
Hvis du bare får lov.

Jeg ser hvor sliten du er.

Jeg kjenner igjen tegnene, for jeg har oversett de selv.

Så det skuffer meg når du ikke lytter.
Det gjør meg sint når du velger å skyve det vekk som tull.
Selv om du sier at det ikke er det du gjør.
For hvis du virkelig hadde trodd meg. At du virkelig hadde visst hvor utslitt jeg er, hvor tung dagene mine kan være.
Da hadde du kanskje tatt meg litt mer seriøst.

Ikke for at jeg trenger mer sympati. Men for at jeg ønsker bedre for deg.

Jeg vil ha et godt liv for oss.
Men skal begge brenne lyset i begge ender, hvem skal holde er lys for fremtiden vår.

Flere gang etter jeg flyttet til bygda har jeg hørt det.

Psykisk helse kommer opp som tema og vi leker med forskjellige ideer om hvordan den kan bedres.

Snakk om det blir alltid svaret.

Det er bare et problem. Bygda er liten, alle vet hvem alle er. Det er nok ingen som tørr å dukke opp for å prate. Ingen vil ha bygdetrollet i matfatet.

Da sitter jeg igjen med noen spørsmål.

Hvordan skal vi snakke om det uten å snakke om det? Hvorfor skal vi være så redd for hva andre tenker? Alle har da en psykisk helse, om den er god eller dårlig så har alle behov for å åpne kjeften en gang i blant.

Eller er det bare de som har det værst eller er høyst i rangstigen som kan si noe? Hva er det egentlig som forer bygdedyret og hvorfor snakker vi om det som at det ikke kan dø?

Hva gir deg rett til å snakke om meg og ikke til meg? Å hvorfor skal jeg egentlig tenke mer på hva du mener og syntes ift hva jeg trenger?

Det er ikke alle som er nedbrutt nok til å passe inn i kategorien dps eller vpp. Men kanskje du har det litt tøft allikevel.

Kanskje har du hatt det vanskelig i oppveksten. Kanskje du har hatt en lang dag på jobb med mye motgang. Kanskje du er pårørende til noen andre med en psykisk eller fysisk sykdom. Kanskje du har glemt av at du å får være sliten. At dine tanker å følelser betyr like mye som naboen sine. At din psykiske helse også kan ha en belastning selv om du ikke er utsatt for det ene og andre.

Vet du og at dine ord kan være en psykisk belastning for andre?

Vet du feks at når jeg står på butikken og skal kjøpe tau. Du sliter med en sløv kniv på tauet og jeg spør om du skal låne min, så sier du nei takk, alt går med vaselin å makt. Vet du da hva ordene dine gjør med en som er voldtatt.

Vet du at dine meninger, om feks hvorfor en tok livet av seg, ikke betyr så mye? Men at du kan gi andre det siste nikket de trenger for å ende sitt. Den dårlige samvittigheten blir for tung å bære. Bare for at du absolutt må få ut at familien måtte jo være stokk dum, for å ikke se tegnene.

Eller du sitter på kaffebesøk og får høre en vits om misbruk, for personen som forteller den tenker ikke så langt. For vi kan ikke snakke om psykisk helse på godt og vondt, og hva den kan gjøre med en person. Hvordan vi kan være et bedre medmenneske.

For psykisk helse går som regel hånd i hånd med at en er psykisk syk, for vi vet ikke bedre. For vi prater ikke tydelig nok om det.

Vet du feks at psykisk helse påvirker den fysiske helsen vår?

Kanskje halvparten av min familie ennå hadde vært i livet visst de hadde maktet å snakke høyt om det.

Så neste gang du feks, la oss si er på strikkeklubb. Prøv å tenkt deg litt om, kanskje du ikke trenger å diskutere hvor fælt et menneske må ha det for å ha vært igjennom det og det. Hvordan de i det hele tatt kan stå opp av sengen om morgenen. Du trenger kanskje ikke diskutere et overgrep i detalj, når overgrepet du har hørt om tilhører personen ved siden av deg. Hvis du egentlig ikke vet hva et menneske tenker og føler etter en hendelse, må du egentlig syntes og menes? Kanskje du tilogmed kan prøve å spørre istede for å diskutere.

Du er så sterk.

Du står ennå etter alt du har vært igjennom. Dette tåler du. Det er ingenting ift det som har vært.

Hvor mye er det egentlig meningen at et menneske skal tåle? Når har en «sterkt» person lov å falle? Når er det lov å si at jeg klarer faktisk ikke mer.

Ja, jeg kan ha vært igjennom ting som er mye verre enn det jeg står ovenfor. Men for hver prøvelse en går igjennom så blir man mindre sterk. For hver episode levner man en bit av den styrken.

Likevel virker det som andre blir overrasket. Hvis jeg bryter sammen, hvis jeg gråter, hvis jeg viser «svakhet».. Mister jeg kontrollen et øyeblikk, da er jeg hysterisk.

Jeg trenger vel ikke samme kjærlighet som jeg viser andre. For jeg er så sterk.

Jeg trenger ikke omsorg. For jeg er så sterk.

Jeg trenger ikke hjelp. Jeg er jo så sterk.

Jeg kan ikke ha en angst. Jeg er så sterk.

Dere forteller meg deres problem, men spør aldri hva jeg har på hjertet.

Dere forteller hvor sliten dere er, og spør om ikke jeg kan gjøre det ene og andre. Men ingen ser de mørke sirklene under mine øyne. Ingen spør hvor mye søvn jeg har fått.

Dere merker det hvis jeg forsvinner, men ser meg ikke når jeg er her.

Jeg var med min mor til byen for å gjøre noen ærender.

Før vi skulle hjem stoppet hun hos en venninne. Jeg husker at jeg holdt henne i hånden og ble med inn.

De sto å snakket i mellom gangen og stuen. Og jeg ventet tålmodig, uten å avbryte de voksne.

Jeg kjente at naturen kalte, men holdt meg i det lengste.

Nå gikk det ikke lengre. Så jeg hvisket «mamma», samtidig som jeg dro henne forsiktig i armen. Hun fortsatte å snakke med venninnen sin.

Jeg prøvde på nytt. «Mamma..»

«VENT NÅ FOR SVARTE NÅR VOKSNE FOLK SNAKKER!»

Så jeg bæsjet meg ut, og satt i det de 3 milene det var hjem, før jeg fikk vasket meg.

Men jeg var flink å vente.

Jeg føler selv at jeg sa det bra.

De første gangene var det kanskje vanskelig å finne riktige ord. Finne de riktige følelsene bak ordene.

For å forklare ting man ikke er helt sikker på selv er ofte komplisert.

Jeg stablet frem det jeg trodde jeg trengte. Av og til nesten den riktige følelsen til riktig ønske.

Hvorfor jeg tenkte som jeg gjorde, hvorfor jeg kjente det jeg kjente, og hva jeg trodde kunne fikse det.

Men når sinne får deg til å le, glede får deg til å gråte og tristhet gjør deg nummen. Da er det ikke bestandig så lett.

Men jeg ga meg ikke.

Selv om jeg ikke gjorde meg forstått de første gangene. Selv om det var tøft å sette seg inn i min situasjon. Selv om det aldri var det jeg ba om. For jeg har aldri krevd at du skal forstå. Jeg ville bare at du skulle lytte.

Og når jeg ba om noe gang på gang. Å du bekreftet at du forsto. Hvorfor var det glemt når vi svingte hjørnet. Hvorfor prøvde du mindre og mindre. Hvorfor sitter jeg nok en gang å føler meg ensom. Hvorfor lærer ikke jeg.

Dette virker alt for kjent. Som en selvdestruktiv spiral jeg bare ikke klarer å holde meg unna.

Jeg fortsetter å prøve. Å ønske. Å fortelle hva jeg trenger. Men stemmen brister litt mer for hver gang. For jeg vet egentlig at det er bare jeg som lytter.

Jeg kjenner leppene dine på nakken min.

Jeg kjenner fingrene dine gli over ryggraden min. Jeg kjenner hvor øm dine rue hender kan være.

Jeg kjenner varmen fra pusten din, vekten av deg over meg.

Jeg kjenner hvor klar du er når du kjærtegner meg. Jeg kjenner pulsen din slå litt raskere.

Noen ganger blir jeg tørr i munnen.

Noen ganger kjenner jeg vibrasjon i kroppen som heves i takt med din.

Noen ganger er jeg på samme bølge som deg.

Noen ganger er det bare fra midjen å opp.

For noen ganger har nederste del av kroppen koblet fra.

Bare noen ganger skulle jeg ønske jeg var hel.